www.ebbemunk.dkarrowKrusjtsjovs hemmelige tale (1956)

hammer star stalin hammer star krushchev hammer star stalin hammer star

Persondyrkelsen | Fiende av folket | 17. partikongress | Den store Fedrelandskrigen | Etter krigen | Selvforherligelse | Etterskrift og noter

Førra side   |   Neste side   |   Retur

Fiende av folket

Stalin er opphavsmannen til begrepet "fiende av folket". Denne betegnelsen gjorde det automatisk overflødig å føre bevis for ideologiske feil hos den som var engasjert i et stridsspørsmål. Den gjorde det mulig å ta i bruk den grusomste vold, å krenke alle den revolusjonære legalitets normer overfor enhver som på en eller annen måte var uenig med Stalin, overfor dem som bare var mistenkt for fiendtlige hensikter, mot enhver som hadde fått dårlig ord på seg.

Begrepet "fiende av folket" ødela i virkeligheten enhver mulighet for ideologisk kamp eller for å gjøre sin oppfatning av dette eller hint spørsmål kjent, selv om det bare var spørsmål av praktisk natur. Praksis ble stort sett at bare et slags bevis ble godtatt - stikk i strid med alle rettens gjeldende normer - det var den anklagedes egen tilståelse, en "tilståelse" som etter hva senere undersøkelser har påvist, ble framtvunget gjennom fysisk press. Dette førte til en rystende overtredelse av den revolusjonære legalitet og til at mange fullstendig uskyldige personer som hadde stått som forsvarere av partiets kurs, nå falt som offer.

Vi må fastslå at når det gjelder personer som i sin tid hadde opptrådt mot partilinjen, var det ofte ikke tilstrekkelig alvorlig grunnlag for deres fysiske tilintetgjørelse. Termen "fiende av folket" ble spesielt tatt i bruk i den hensikt å tilintetgjøre slike personer fysisk.

Det er et faktum at mange personer som senere ble drept som fiender av partiet og folket, hadde arbeidet ved Lenins side. Noen av disse folkene hadde begått feil mens Lenin levde, men han kunne likevel dra nytte av deres arbeid, han korrigerte dem og gjorde det som var mulig for å beholde dem i partiets rekker. Han fikk dem til å følge seg.

Direktiv fra Lenin blir sitert

I denne forbindelse bør delegatene til partikongressen få kjennskap til et tidligere ikke offentliggjort notat fra V. I. Lenin rettet til Centralkomiteens politiske byrå i oktober 1920. Idet han trakk opp retningslinjene for kontrollkommisjonens plikter, skrev han at kommisjonen burde omdannes til et "organ for partisamvittighet og proletarisk samvittighet"

"Som en særlig plikt for kontrollkommisjonen anbefales en intim, personlig preget kontakt, som i enkelte tilfelle endog bør bli en slags terapi, med representanter for den såkalte opposisjon, med dem som har gjennomgått en psykologisk krise, fordi det ikke er gått dem etter forventning innenfor partiet og sovjetene. Man må bestrebe seg på å berolige dem, forklare dem sakene på en kameratslig måte, finne en oppgave for dem som de psykologisk er skikket for (uten å bruke metoden med utstedelse av ordrer). Anvisninger og vedtekter bør, når det gjelder denne sak, utarbeides av Centralkomiteens organisasjonsbyrå."

Alle kjenner vi til hvor uforsonlig Lenin var overfor marxismens ideologiske fiender, mot dem som avvek fra den riktige partilinjen. Men samtidig krevde Lenin, slik dette dokumentet viser, i sin praksis i partiledelsen den mest intime kontakt med folk som hadde vist ubesluttsomhet og midlertidige avvikelser fra partilinjen, men som det var mulig å føre inn på partiets vei igjen. Lenins råd var at slike folk skulle oppdras med tålmodighet uten bruk av ytterliggående metoder.

Lenins klokskap i kontakten med mennesker var åpenbar i hans arbeid med kadrene.

Det var en helt annen form for samkvem med mennesker som særpreget Stalin. Lenins vesen - tålmodig arbeid med andre mennesker, utrettelig skolering av dem, evnen til å få folk med seg uten bruk av tvang, men heller gjennom ideologisk påvirkning fra hele kollektivets side - dette var Stalin helt fremmed. Han slo vrak på Lenins metode for overbevisning og oppdragelse, han forkastet den ideologiske kamps metode til fordel for administrativ bruk av vold, masseundertrykkelse og terror. Han slo til i stadig større omfang og brukte straffeorganene stadig mer hardhendt, samtidig som han ofte krenket alle gjeldende moralnormer og sovjetlover.

Vilkårlig opptreden fra denne ene manns side virket som opp.muntring og frihet for andre til å bruke vilkårlighet. Massearrestasjoner og deportasjon av tusenvis av mennesker, henrettelser uten rettergang og normal etterforskning, skapte en tilstand av usikkerhet, frykt og endog fortvilelse.

Naturligvis kunne ikke dette føre til enhet i partirekkene og i de forskjellige lag av det arbeidende folk, det førte til at løjale personer som ikke passet Stalin, bie ryddet av veien eller drevet bort fra partiet.

Vårt parti kjempet for å sette Lenins planer for oppbygging av sosialismen ut i livet. Dette var en ideologisk kamp. Hvis Lenins prinsipper var blitt overholdt i denne kamp, hvis partiets hengivenhet overfor disse prinsipper på en forstandig måte var blitt forbundet med en varm og ekte omsorg for folket, da ville folk ikke støtes bort, de ville ikke gå til grunne, de ville heller ha funnet over til vår side. Sikkert nok er det at vi ikke ville ha opplevd den grusomme krenkelsen av den revolusjonære legalitet, mangfoldige tusen mennesker ville ha sluppet å falle som offer for terrormetodene. Ekstraordinære metoder ville bare ha blitt brukt mot folk som virkelig hadde begått forbrytelser mot sovjetsystemet.

La oss rekapitulere enkelte historiske kjensgjerninger.

Noen dager før oktoberrevolusjonen var det to medlemmer av det bolsjevikiske partis centralkomite, Kamenjev og Sinovjev, som erklærte seg mot Lenins planer om væpnet oppstand. Hertil kommer at de den 18. oktober i den mensjevikiske avis "Novaja Sjisn" offentliggjorde en erklæring som fortalte at bolsjevikene gjorde forberedelse til oppstand, og at de betraktet dette som eventyrpolitikk. På den måten røpet Kamenjev og Sinovjev for fienden Centralkomiteens beslutning om å gå til oppstand, og at oppstanden var organisert med sikte på å settes i verk i en meget nær framtid.

Dette var forræderi mot partiet og revolusjonen. I denne forbindelse skrev V. I. Lenin: "Kamenjev og Sinovjev har røpet overfor Rodsjanko og Kerenski det vedtak om væpnet oppstand som Centralkomitéen i deres parti har gjort..." Han la spørsmålet om å ekskludere Sinovjev og Kamenjev fra partiet fram for Centralkomitéen.

Likevel fikk, som vi vet, Sinovjev og Kamenjev ledende stillinger etter den store sosialistiske oktoberrevolusjonen. Lenin plaserte dem på poster hvor de utførte de mest ansvarsfulle partioppdrag, og de deltok aktivt i de ledende parti- og sovjetorganers virksomhet. Det er kjent at Sinovjev og Kamenjev begikk en rekke andre alvorlige feil mens Lenin levde. I sitt "testament" sier Lenin advarende at "Sinovjevs og Kamenjevs oktober-episode selvsagt ikke var noen tilfeidighet". Men Lenin stilte ikke noe spørsmål om å arrestere, og langt mindre om å skyte dem. [note]

Oppgjøret med trotskismen

La oss så ta eksemplet med trotskistene. I dag, med en tilstrekkelig lang historisk periode bak oss, kan vi tale om striden med trotskistene i fullstendig ro, og vi kan analysere saken med tilstrekkelig objektivitet. I virkeligheten sto det folk omkring Trotski som på ingen måte hadde sitt utspring i bursjoasiet. Endel av dem tilhørte partiintelligensen, og endel var rekruttert blant arbeiderne.

Vi kan nevne mange personer som i sin tid sluttet seg til trotskistene; men likevel, disse samme folk deltok aktivt i arbeiderbevegelsen før revolusjonen, de deltok under selve den sosialistiske oktoberrevolusjonen og også i konsolideringen av seieren for denne største av alle revolusjoner. Mange av dem brøt med trotskismen og gikk over til det leninstiske standpunkt. Var det nødvendig å utrydde slike folk? Det er vår dype overbevisning at mange av dem aldri ville ha blitt rammet av slike drastiske metoder hvis Lenin hadde levd.

Slik forholder det seg med noen få historiske kjensgjerninger. Men kan man si at Lenin ikke bestemte seg for anvendelsen av de mest alvorlige midler mot revolusjonens fiender, når det virkelig var nødvendig? Nei, det kan ingen si. Valdimir Iljitsj krevde kompromissløst oppgjør med revolusjonens og arbeiderklassens fiender, og når det var nødvendig grep han uten barmhjertighet til slike metoder.

Dere kan bare tenke på V. I. Lenins kamp mot de sosialrevolusjonære organisatorer av den antisovjetiske oppstand, mot de kontrarevolusjonære kulakker i 1918 og andre, da Lenin uten vakling brukte de mest ekstreme metoder mot fienden. Men det var bare mot virkelige klassefiender Lenin brukte slike midler, og ikke mot folk som gjorde bommerter og feil, og som det var mulig å lede gjennom ideologisk innflytelse og endog beholde i ledelsen.

Lenin gikk strengt til verks når det var mest påkrevd, på en tid da de utbyttende klasser ennå eksisterte og med styrke satte seg imot revolusjonen, da kampen for å overleve antok sin aller skarpeste form, som endog omfattet borgerkrig. [note]

Stalin derimot benyttet seg av ekstreme metoder og masseundertrykkelse på en tid da revolusjonen allerede var seierrik, da sovjetstaten var styrket og de utbyttende klasser allerede likvidert, da det sosialistiske system hadde fått solid fotfeste innenfor alle grener av vårt næringsliv og vårt parti var politisk konsoliderte og styrket, både tallmessig og ideologisk. Det er på det rene at Stalin her i en lang rekke tilfelle demonstrerte sin intoleranse, sin brutalitet og sitt maktmisbruk. I stedet for å påvise at han politisk hadde rett og mobilisere massene, valte han ofte undertrykkelsens og den fysiske tilintetgjørelses vei ikke bare overfor virkelige fiender, men også overfor personer som ingen forbrytelse hadde begått mot partiet og sovjetstyret. Her ser vi ingen klokskap, men bare utslag av den brutale makt, som en gang hadde forferdet V. I. Lenin.

Nylig, særlig etterat Berias bande var blitt avslørt, har Centralkomiteen gjennomgått en rekke saker som denne banden har fabrikert. Dette avslørte et helt nifst bilde av brutal vilkårlighet forbundet med Stalins ukorrekte opptreden. Som kjensgjerningene viser, tillot Stalin seg ved hjelp av sin ubegrensede makt å begå en mengde overgrep. Han handlet i Centralkomiteens navn uten å spørre om medlemmenes mening, ikke en gang medlemmene av Centralkomiteens politiske byrå. Ofte lot han være å informere dem om sine personlige beslutninger, endog når det dreide seg om meget viktige parti- og regjeringsanliggender. [note]

Persondyrkelsen

Når vi skal tale om persondyrkelsen, må vi først gjøre det klart for alle hvilken skade den har tilføyd partiets interesser.

Vladimir Iljitsj Lenin har alltid understreket partiets rolle og betydning for ledelsen av arbeidernes og bøndenes sosialistiske styre. Han så i partiet den avgjørende forutsetning for en heldig oppbygging av sosialismen i vårt land. Med utgangspunkt i det bolsjevikiske partis store ansvar som det styrende parti i sovjetstaten, krevde Lenin den mest omhyggelige overholdelse av alle partilivets normer, han krevde at kollegialitetens prinsipper skulle virkeliggjøres i ledelsen av parti og stat.

Kollegialitet i ledelsen har sitt utspring i selve vårt partis natur, som et parti bygd opp på den demokratiske sentralismes prinsipper. "Dette betyr," sa Lenin, "at alle partimedlemmer tar seg av alle partianliggender, enten direkte eller gjennom representanter som helt uten unntak er underlagt de samme lover. Hertil kommer at alle medlemmer i partiadministrasjonen, alle ledende organer, alle som innehar partiverv, er på valg, de må stå til regnskap for sin virksomhet og de kan tilbakekalles."

Vi vet at Lenin selv var et eksempel på den mest omhyggelige overholdelse av disse prinsipper. Alle saker var så viktige for Lenin at han aldri tok avgjørelsen uten å be om råd og godkjenning fra flertallet i Centralkomiteen eller Centralkomiteens politiske byrå.

I den aller vanskeligste perioden for vårt parti og vårt land, fant Lenin det nødvendig å sammenkalle kongresser, partikonferanser og plenumsmøter i Centralkomiteen, hvor alle de viktigste spørsmål ble drøftet, og hvor resolusjoner som var omhyggelig utarbeidet av det kollektive førerskap, ble lagt fram til godkjenning.

Intervensjonsåret

Som eksempel kan vi tenke på året 1918, da landet var truet av angrep fra imperialismens intervensjonsstyrker. I denne situasjon ble den 7. partikongress sammenkalt for å drøfte en livsviktig sak som ikke kunne utsettes, nemlig spørsmålet om fred. I 1919, mens borgerkrigen raste, trådte den 8. partikongress sammen. Den vedtok et nytt program og tok stilling til så viktige ting som forholdet til bondemassene, organiseringen av Den røde arme, partiets ledende rolle i sovjetnes arbeid, endring i partiets sosiale sammensetning osv.

I 1920 innkaltes den 9. kongress, som utarbeidet de ledende prinsipper for partiets arbeid på den økonomiske oppbyggings område. I 1921 godkjente den 10. kongress Lenins nye økonomiske politikk og den historiske resolusjon som er blitt kalt "Om partienheten".

Mens Lenin levde ble partikongressene sammenkalt regelmessig. Hver gang det foregikk en avgjørende vending i partiets, og landets utvikling, fant Lenin det absolutt nødvendig for partiet å drøfte i sin fulle bredde alle grunnleggende spørsmål i forbindelse med innen- og utenrikspolitikken, og alle spørsmål som hadde å gjøre med utviklingen av partiet og landets styre.

Det er meget betegnende at Lenin forela sine siste artikler, brev og uttalelser for kongressen, som det høyeste partiorgan. I periodene mellom kongressene var det partiets Centralkomite - det mest autoritative ledende organ - som overvåket partiets prinsipper og satte dets politikk ut i livet.

Slik var det så lenge Lenin levde.

Forakt for partinormene

Ble vårt partis hellige prinsipper overholdt etter Vladimir Iljitsj' død?

Mens partikongresser og plenumsmøter i Centralkomiteen i de første år etter Lenins død ble holdt mer eller mindre regelmessig, ble disse prinsippene senere, da Stalin i stigende grad begynte å misbruke sin makt, brutalt krenket. Dette ble særlig tydelig i de siste 15 år av hans liv. Kan det kalles en normal situasjon når det gikk 13 år mellom den 18. og den 19. partikongress, år med så mange, viktige begivenheter for vårt parti og vårt land. Disse begivenheter krevde kategorisk at partiet skulle ta sine beslutninger, både når det gjaldt landets forsvar under den store fedrelandskrigen, og når det gjaldt den fredelige oppbygging etter krigen. Og selv etter krigen gikk det mer enn 7 år før kongressen ble sammenkalt. [note]

Plenumsmøter i Centralkomiteen ble nesten aldri sammenkalt. Det skulle være nok å nevne at det i løpet av samtlige krigsår ikke ble holdt et eneste plenumsmøte i Centralkomiteen. Riktignok ble det gjort et forsøk på å sammenkalle til plenum i oktober 1941, da medlemmene av Centralkomiteen ble innkalt til Moskva fra hele landet. To døgn ventet de på at møtet skulle begynne, men forgjeves. Stalin ønsket ikke en gang å treffe og tale med Centralkomiteens medlemmer. Dette faktum viser hvor demoralisert Stalin var i de første måneder av krigen, og hvor nedlatende og full av forakt han var overfor Centralkomiteens medlemmer.

I sin praksis ignorerte Stalin partilivets normer, og de leninistiske prinsipper for kollektivt partiførerskap som han bare trampet på.

hammer star stalin hammer star krushchev hammer star stalin hammer star

Congress
XXe Congrès du parti communiste de l'union soviétique, Recueil de documents édité par "Les cahiers du communisme"
hammer star stalin hammer star krushchev hammer star stalin hammer star

Førra side   |   Neste side   |   Retur