www.ebbemunk.dkarrowKrusjtsjovs hemmelige tale (1956)

hammer star stalin hammer star krushchev hammer star stalin hammer star

Persondyrkelsen | Fiende av folket | 17. partikongress | Den store Fedrelandskrigen | Etter krigen | Selvforherligelse | Etterskrift og noter

Førra side   |   Neste side   |   Retur

17. partikongress

Stalins egenrådighet overfor partiet og Centralkomiteen kom klart for dagen etter den 17. partikongress, som ble holdt i 1917.

Likvidering av partikadre

Centralkomiteen har fått til sin disposisjon utallige data som viser brutal egenrådighet overfor partikadrene, og den har opprettet en partikommisjon som står under kontroll av Centralkomiteens presidium. Kommisjonen har fått i oppdrag å undersøke hvordan det var mulig å gjennomføre masserepresalier mot det flertall av medlemmer og kandidater til Centralkomiteen, som var valt på den 17. kongress i Sovjet-Unionens kommunistiske parti (bolsjevikene).

Kommisjonen har fått kjennskap til en stor mengde materiale fra NKVD's arkiver og andre dokumenter, og den har oppklart mange kjensgjerninger som angår oppkonstruering av saker mot kommunister, falske anklager og opprørende krenkelser av den sosialistiske legalitet med uskydige menneskers død til følge. Det er brakt på det rene at mange av de aktivister i parti, administrasjon og næringsliv, som i 1937-38 var blitt stemplet som "fiender", i virkeligheten aldri hadde vært fiender, spioner, sabotører osv, men at de alltid hadde vært ærlige kommunister.

De var bare blitt så vanæret at de ofte ikke kunne tåle den barbariske tortur lenger, de anklaget seg selv (etter ordre av løgnaktige forhørsdommere) for all verdens grove og usannsynlige forbrytelser. Kommisjonen har lagt fram for Centralkomiteen et omfattende dokumentarisk materiale om masserepresalier mot delegatene til den 17. partikongress og de medlemmer av Centralkomiteen som ble valt på denne kongress. Dette materiale er blitt gransket av Centralkomitéens presidium.

98 av 139 ble henrettet

Det er fastslått at av 739 medlemmer og kandidater til Centralkomiteen som ble valt på den 17. kongress, er 98 eller 70 prosent blitt arrestert og skutt (for det meste i 1937-38). (Forbitrelse i salen.)

Hvordan var sammensetningen av delegatene til den 17. kongress? Vi vet at 80 prosent av de stemmeberettigede deltagere på den 17. kongress hadde sluttet seg til partiet i konspirasjonsårene før revolusjonen og under borgerkrigen - dvs. før 1921. Av sosial opprinnelse var storparten av delegatene arbeidere (60 prosent av de stemmeberettigede deltagere).

Det er derfor ufattelig at en slik sammensatt kongress skulle kunne velge en Centralkomite med et flertall som var fiender av partiet. Den eneste grunn til at 70 prosent av de medlemmer og kandidater til Centralkomiteen som ble valt av den 17. partikongress ble stemplet som fiender av parti og folk, er at ærlige kommunister er blitt baktalt, at det er fabrikert anklager mot dem, at den revolusjonære legalitet er blitt alvorlig undergravd.

Denne skjebne møtte ikke bare medlemmene av Centralkomiteen, men også flertallet av delegatene til den 17. partikongress. Av 1966 delegerte med stemmerett eller talerett ble 1108 personer, det vil si et klart flertall, arrestert på grunn av anklager for antirevolusjonær virksomhet. Selve dette faktum viser hvor absurde, hvor ville og i strid med all sunn fornuft disse anklager for kontrarevolusjonær virksomhet var, rettet som vi nå ser de var, mot majoriteten av deltagerne på partiets 17. kongress. (Bevegelse i salen.)

Vi skal huske at den 17, partikongress historisk er kjent som seierherrenes kongress. Delegatene til kongressen var aktive deltagere i oppbyggingen av vår sosialistiske stat, mange av dem hadde kjempet og lidd for partiets interesser under konspirasjonen i årene før revolusjonen og ved frontene i borgerkrigen. De kjempet tappert mot sine fiender og måtte ofte se døden i øynene uten å blunke. [note]

Hvordan skal vi kunne tro at slike folk hadde "to ansikter", at de gikk over i fiendens leir etterat sinovjevistene, trotskistene og høyregruppene var politisk likvidert, etter de store resultatene som var nådd i den sosialistiske oppbygging?

Det var resultatet av Stalins maktmisbruk. Han begynte å anvende masseterror mot partikadrene.

Hva er grunnen til at masseundertrykkelsen at partikadrene stadig tiltok etter den 17, partikongress? Det var fordi Stalin på den tid hadde hevet seg selv så høyt over partiet og nasjonen at han sluttet med å bry seg om både Centralkomiteen og partiet.

Før den 17 partikongress hadde han enda tatt hensyn til kollektivets oppfatning, men etterat trotskistene, sinovjevistene og bucharinistene politisk var fullstendig likvidert, og partiet som følge av denne kamp og de sosialistiske seire var nådd fram, til enhet, da lot Stalin i stadig høyere grad være å ta hensyn til medlemmene av partiets Centralkomité medlemmene av det politiske byrå innebefattet. Stalin mente nå at han kunne avgjøre alt selv, og at alt hva han trengte var statistikere. Alle andre behandlet han slik at de bare hadde å høre på ham og komme med lovprisninger.

Utrenskningene etter mordet På Kirov

Etter mordet på Sergei M. Kirov begynte masseundertrykkelsen og den brutale vold mot den sosialistiske legalitet. Om kvelden 1. desember 1934 undertegnet sekretæren i Centralkomiteens eksekutivkomité. Abel S. Jenukidse, etter initiativ av Stalin, følgende direktiv: (Det var ikke godkjent av det politiske byrå - som tilfeldigvis fikk meddelelse om direktivet to dager senere.) [note]

  1. "De etterforskende myndigheter beordres til å påskynne saker mot personer som er anklaget for a ha forberedt eller gjennamført terrorhandlinger
  2. De dømmende organer beordres til ikke a utsette eksekveringen av dødsdommer for forbrytelser av denne kategori i påvente av mulig benådning, da presidiet i Sovjet-Unionens sentrale eksekutivkomite ikke ser seg i stand til å motta søknader av denne art. [note]
  3. Innenrikskommissariates organer beordres til å eksekvere dødsdommer mot forbrytere av ovennevnte kategori umiddelbart etter domsavsigelse."

Dette direktiv ble grunnlag for vold i massemålestokk mot den sosialistiske legalitet. I en rekke av de oppkonstruerte rettsakene, ble mange av de tiltalte anklaget for å ha "forberedt" terroristiske handlinger. Dette berøvet dem enhver mulighet til å få sine saker gjennomgått på nytt, selv om de for retten erklærte at "tilståelsene" var framtvunget ved vold, og selv om de helt overbevisende motbeviste de anklager som var framsett.

Det må slåes fast at omstendighetene omkring mordet på Kirov den dag i dag skjuler mange uforklarlige og mystiske ting, som krever omhyggelige undersøkelser. Mistanken om at Kirovs morder, Nikolajev, ble hjulpet av folk fra den gruppen som skulle beskytte Kirovs person, er begrunnet. [note]

Halvannen måned før mordet ble Nikolajev arrestert på grunn av sin mistenkelige opptreden, men han ble sluppet fri uten nærmere undersøkelser.

Det er særlig mistenkelig at den tsjekist som hadde i oppdrag å beskytte Kirov, ble drept ved en "bilulykke" den 2. desember 1934 på vei til et forhør, mens ingen andre i bilen kom til skade. Etter mordet på Kirov fikk ledende funksjonærer i Leningrad NKVD meget milde dommer, men i 1937 ble de skutt. Vi kan, gå ut fra at de ble skutt forat sporene etter dem som hadde organisert drapet på Kirov, skulle skjules. [note]

Masseundertrykkelsen økte voldsomt fra slutten av 1936, etter et telegram som Stalin og Sjdanov 25. september 1936 sendte fra Sochi til Kaganovitsj, Molotov og andre medlemmer av det politiske byrå. Her er telegrammets innhold: [note]

"Vi finner det absolutt nødvendig og presserende at kamerat Jesjov blir utnevnt til folkekommissær for innenrikssaker. Jagoda har vist seg helt ute av stand til å avsløre Trotski-Sinojev-blokken. OGPU ligger fire år etter med denne sak. Det er alle partiarbeidere og flertallet av NKVD's folk på det rene med." [note]

Ærlig talt må vi tilføye at Stalin ikke møtte partiarbeiderne og derfor ikke kjente deres meninger.

Stalins formulering, at "NKVD ligger fire år etter" i anvendelsen av masseundertrykkelse, og at det var nødvendig å "ta igjen" det forsømte, drev direkte NKVD-folkene inn på massearrestasjonenes og henrettelsenes vei.

Vi må også fastslå at denne formulering ble påtvunget det plenumsmøtet som det kommunistiske partis Centralkomite holdt i februar-mars 1937. Plenumsmøtets resolusjon godkjente den på grunnlag av Jesjovs rapport om "De lærdommer som kan trekkes av de japansk-tysk-trotskistiske agenters skadevirksomhet, undergraving og spionasje." Møtet erklærte:

"Sentralkomiteen i Sovjet-Unionens kommunistiske parti (bolsjevikene) er av den oppfatning at de kjensgjerninger som er kommet for dagen under etterforskningen i saken mot det antisovjetiske, trotskistiske sentrum og dets tilhengere i distriktene, viser at Folkekommissariatet for innenrikssaker er blitt liggende minst fire år etter i sine forsøk på å afsløre disse folkets mest uforsonlige fiender."

Masseundertrykkelsen på den tid ble gjennomført under slagordet kamp mot trotskistene. Representerte trotskistene dengang virkelig en slik fare for vårt parti og sovjetstaten? Vi skal huske at det i 1927, foran den 15. partikongress, bare ble avgitt ca. 4000 stemmer tor Trotski-Sinojev-opposisjonen, mens det ble avgitt 724 000 stemmer for partilinjen. I løpet av de 10 år som ligger mellam den 15. partikongress og Centralkomiteens plenumsmøte i februar-mars 1937, ble trotskismen fullstendig avvæpnet. Mange tidligere trotskister hadde skiftet mening og arbeidet i de forskjellige sektorer av den sosialistiske oppbygging. Det er klart at det i denne situasjon med seier for sosialismen ingen basis var for masseterror i landet.

Forsøk på å rettferdiggjøre terroren

Stalins rapport til Centralkomiteens plenumsmøte i februar-mars 1937 om "Mangler i partiarbeidet og i metodene for likvidering av trotskister og andre dobbeltspillere" inneholder et forsøk på teoretisk å rettferdiggjøre masseterrorens politikk med den begrunnelse at klassekampen angivelig må skjerpes under marsjen fram til sosialismen. Stalin hevdet at både historien og Lenin hadde lært ham dette.

I virkeligheten lærte Lenin at anvendelsen av revolusjonær vold ble nødvendig på grunn av de utbyttende klassers motstand; og dette gjelder en tid da de utbyttende klasser eksisterte og hadde makt. Så snart landets politiske stilling var blitt bedre, etter at Den rode arme i 1920 hadde tatt Rostov og dermed vunnet en viktig seier over Denikin, ga Lenin Dsjersjinski ordre om å stanse masseterroren og avskaffe dødsstraffen. Lenin begrunnet denne viktige melding på møte i den allsovjetiske sentrale eksekutivkomite den 2. februar 1920: [note]

"Vi ble tvunget til å anvende terror fordi Ententen anvendte terror da sterke verdensmakter kastet horder som ikke nektet seg noen ting inn over oss. Vi ville ikke ha holdt ut i to døgn, om vi ikke uten barmhjertighet hadde besvart disse anslag fra offiserenes og hvitegardistenes side. Dette betydde bruken av terror, men den var påtvunget oss av Ententens terrormetoder.

Men så snart vi hadde vunnet den avgjørende seier, endog før krigen var slutt, like etter at vi hadde tatt Rostov, oppga vi bruken av dødsstraff og viste på den måten at vi ville realisere vårt eget program slik som vi hadde lovet. Vi sier at bruken av vold er en følge av beslutningen om å ta knekken på utbytterne, de store jordeierne og kapitalistene, og så snart som dette var gjennomført, oppga vi bruken av alle ekstraordinære metoder. Det har vi vist i praksis." [note]

Stalin vendte seg bort fra denne Lenins klare og enkle forskrift. Stalin ledet partiet og NKVD inn på masseterrorens vei etter at de utbyttende klasser var blitt likvidert, da det ikke lenger eksisterte noen alvorlig grunn til bruk av ekstraordinær masseterror.

Denne terror var i virkeligheten ikke rettet mot levningene av de slagne utbytterklassene, men mot ærlige arbeidere i partiets og sovjetstatens tjeneste. Mot dem var det de løgnaktige, gemene og absurde anklagene ble framsatt, anklagene om "dobbeltspill", "spionasje", "sabotasje", forberedelse av oppdiktede "komplotter", osv.

På Centralkomiteens februar-marsmøte i 1937 var det mange medlemmer som faktisk stilte spørsmålet om hvorvidt den fastlagte kurs med masseundertrykkelse begrunnet med bekjempelse av "dobbeltspill", var riktig.

Kamerat Postysjev ga klarest uttrykk for denne tvil. Han sa: [note]

"Jeg er kommet til at de harde kampens år nå er forbi. De partimedlemmene som mistet ryggraden, er enten brutt sammen, eller de er gått over i fiendens leir, de sunne elementene har kjempet for partiet. Dette var industrialiseringens og kollektiviseringens år. Jeg har aldri trodd det mulig at Karpov (arbeider i den ukrainske centralkomite, som Postysjev kjente godt) og folk av hans støpning skulle være å finne i fiendens leir etter at denne harde tid var overstått. Og nå ser det etter vitneprovene ut som om Karpov i 1934 ble rekruttert av trotskistene. Jeg personlig tror ikke at et ærlig partimedlem som har holdt ut på den lange marsjen i utrettelig kamp mot partiets fiender og for sosialismen, i 1934 skulle befinne seg i fiendens leir. Jeg tror det ikke... Jeg kan ikke forestille meg hvordan det skulle være mulig å følge partiet gjennom de vanskelige år, og så i 1934 slutte seg til trotskistene. Det er merkelig." (Bevegelse i salen).

Ved hjelp av Stalins formulering, at jo nærmere vi kommer sosialismen, desto flere fiender får vi, og resolusjonen fra Centralkomiteens februar-marsmøte - slik den ble vedtatt etter Jesjovs rapport, - begynte provokatører som hadde trengt seg inn i statens sikkerhetsorganer, sammen med samvittighetsløse karrierister, under dekke av partiets navn å øve masseterror mot kadrene i parti og i statsapparat, så vel som mot alminnelige sovjetborgere. Det skulle være nok å si at tallet på arrestasjoner på grunnlag av anklager for kontrarevolusjonære forbrytelser steg til det 10-dobbelte fra 1936 til 1937.

Det er en kjent sak at brutal vilkårlighet ble praktisert mot ledende partiarbeidere. Partistatuttene som var godkjent av den 17. partikongress, var basert på de leninistiske prinsipper, slik de var formulert på den 10. partikongress. De fastslo at før en så drastisk metode som eksklusjon kan anvendes overfor et medlem av Centralkomiteen, en kandidat til Centralkomiteen eller et medlem av partiets kontrollkommisjon "kreves plenumsmøte i Centralkomiteen sammenkalt, og til møtet skal alle kandidater til Centralkomiteen og alle medlemmer av partiets kontrollkommisjon innkalles". Først hvis 2/3 av medlemmene på en slik generalforsamling av ansvarlige partiledere finner det nødvendig, kan et medlem av Centralkomiteen eller en kandidat til komiteen ekskluderes.

Ulovlige ekskursjoner

Et flertall av de medlemmer og kandidater til Centralkomiteen som ble valt på den 17, partikongress og arrestert i 1937-38, ble ekskludert ulovlig ved brutal krenkelse av partistatuttene, idet spørsmålet om deres eksklusjon aldri ble behandlet i Centralkomiteens plenum.

Etter at sakene til noen av disse såkalte "spioner" og "sabotører" nå er blitt undersøkt, viser det seg at alle sammen er fabrikert. Tilståelsene fra mange av dem som var arrestert og anklaget for fiendtlig virksomhet ble skaffet tilveie ved hjelp av grusom og umenneskelig tortur.

Samtidig var forholdet det - noe vi er blitt informert om av daværende medlemmer av Centralkomiteen - at Stalin ikke lot dem få se erklæringer fra mange av de anklagede politiske aktivister, som foran militærdomstolen trakk sine tilståelser tilbake og ba om en objektiv undersøkelse av sine saker. Det var mange slike erklæringer, og Stalin har utvilsomt kjent til dem.

Centralkomiteen finner det absolutt nødvendig å informere kongressen om mange slike fabrikerte "saker" mot medlemmer av den Centralkomiteen som ble valt på den 17. partikongress.

Et eksempel på nederdrektig provokasjon, ondartet forfalskning og kriminell krenkelse av den revolusjonære legalitet, er saken mot tidligere kandidat til Centralkomiteens politiske byrå, en av partiets og sovjetregjeringens mest fremragende folk, kamerat J. Eiche, som var partimedlem fra 1905. (Uro i salen). [note]

Kamerat Eiche ble arrestert der 29. april 1938 på grunnlag av forfalsket materiale og uten samtykke fra Sovjet-Unionens offentlige anklager. Denne kom først 15 måneder etter arrestasjonen.

Etterforskningen av saken mot Eiche ble foretatt på en måte som på det groveste gjorde vold på sovjetlegaliteten, og den var ledsaget av vilkårlighet og falskneri.

Under anvendelse av tortur ble Eiche tvunget til på forhånd å underskrive en protokoll med sin egen tilståelse, som var komponert av forhørsdommerne. Her ble han og en rekke fremragende partiarbeidere anklaget for antisovjetisk virksomhet.

Den 1. oktober 1939 sendte Eiche en erklæring til Stalin, hvor han kategorisk benektet sin skyld og anmodet om å få sin sak undersøkt. I erklæringen sier han:

"Det finnes ingen bitrere ulykke enn å sitte fengslet av en regjering som jeg alltid har kjempet for."

Enda en erklæring om falske anklager

En annen erklæring, som Eiche sendte Stalin den 27. oktober 1939 er også bevart. Her legger han kjensgjerningene overbevisende fram og imøtegår de falske anklager som er reist mot ham. Han hevder at den provokatoriske anklagen dels skrev seg fra de virkelige trotskister, hvis arrestasjon han som førstesekretær i den vestsibiriske kretskomité av partiet hadde godkjent, og som nå konspirerte mot ham for å ta hevn. Dels var anklagene resultatet av en nederdrektig forfalskning av materialet fra forhørsdommernes side. Eiche skrev i sin erklæring:

"Den 25. oktober fikk jeg melding om at etterforskningen i min sak var avsluttet, og jeg fikk adgang til å gå gjennom det foreliggende materiale. Hvis jeg hadde vært skyldig i bare en hundredel av de forbrytelser som jeg er anklaget for, ville jeg aldri ha våget å sende Dem denne erklæring like før min henrettelse. Men jeg er ikke skyldig i en eneste av de ting jeg beskyldes for, og mitt hjerte er rent for endog en skygge av brøde. Jeg har aldri i mitt liv sagt Dem et løgnaktig ord, og nå, når jeg står med begge ben i graven, lyver jeg heller ikke. Hele min sak er et typisk eksempel på provokasjon, ryktemakeri og krenkelse av det mest elementære grunnlag for revolusjonær legalitet.

De tilståelser som er vedlagt saken er ikke bare absurde, de inneholder også bakvaskelse av Centralkomitéen i Sovjet-Unionens kommunistiske parti (bolsjevikene) og av Folkekommissarenes råd, idet korrekte vedtak fra Centralkomiteens og Folkekommissarenes råd, som er gjort uten mitt initiativ og uten min medvirkning, blir framstilt som fiendtlige handlinger, utført av kontrarevolusjonære organisasjoner på min tilskynnelse.

Jeg kommer nå til den mest æreløse del av mitt liv og min virkelig grove skyld mot partiet og mot Dem. Det er min tilståelse av å ha drevet kontrarevolusjonær virksomhet. Det henger slik sammen: ute av stand til å tåle den tortur jeg ble utsatt for av Usjakov og Nikolajev - særlig den første, som utnyttet sitt kjennskap til mine brukne ribben som enda ikke var ordentlig grodd og gjorde fryktelig vondt, - ble jeg tvunget til å anklage meg selv og andre. [note]

Det meste av min tilståelse har Usjakov funnet på eller diktert, og resten er min egen rekonstruksjon av NKVD's materiale fra Vest-Sibir, og for det tar jeg det fulle ansvar. Hvis noen del av den historien jeg skrev under på ikke passet ordentlig inn i sammenhengen, ble jeg tvunget til å underskrive en annen variasjon. Det samme ble gjort overfor Rukhimovitsj, som først ble utpekt som medlem av reservenettet, men hvis navn senere ble fjernet uten at det ble fortalt meg. Det samme ble også gjort med lederen for det reservenett som angivelig var blitt dannet av Bucharin i 1935. Først førte jeg meg selv opp, men fikk siden beskjed om å sette inn Mesjlauk i stedet. Det var andre liknende tilfelle." [note]

Jeg ber og trygler Dem om å ta min sak opp til ny overveielse, ikke for at jeg selv skal bli spart, men for å avsløre den skammelig provokasjon, som vesentlig fordi jeg selv har opptrådt så tarvelig og løgnaktig, vikler seg omkring en rekke personer som en giftslange. Jeg har aldri bedradd Dem eller partiet. Jeg vet at jeg selv vil dø på grunn av det skammelige og nederdrektige arbeid som er gjort av partiets og folkets fiender, de som har fått i stand provokasjonen mot meg."

Man skulle tro at en så viktig erklæring var verdt en undersøkelse fra Centralkomiteens side. Men det ble ikke gjort. Erklæringen ble oversendt Beria, mens den fryktelige mishandling av kamerat Eiche, kandidat til det politiske byrå, fortsatte.

Eiche kom for retten den 2. februar 1940. Her tilsto han ingen skyld, men erklærte:

"I alle mine tilståelser er ikke et ord skrevet av meg, bortsett fra de underskrifter som jeg ble tvunget til å sette under protokollene. Jeg har tilstått under tvang fra forhørsdommeren, som pinte meg helt fra jeg ble arrestert. Så begynte jeg å skrive alt dette tøvet. Det viktigste for meg er å fortelle retten, partiet og Stalin at jeg ikke er skyldig. Jeg har aldri vært skyldig i noen "sammensvergelse". Jeg dør i den tro at partiets politikk er sann, slik jeg har trodd på den hele mitt liv."

Den 4. februar ble Eiche skutt. Det er nå definitivt avgjort at saken mot Eiche var oppdiktet, og han har fått oppreisning etter sin død.

Kamerat Jan E. Rudsutak, som var kandidat til det politiske byrå og partimedlem siden 1905, og som i ti år hadde vært fange i en av tsarens tvangsarbeidsleirer, trakk også den tilståelsen som var blitt påtvunget ham tilbake i retten. I protokollen fra den militære høyesterett finner vi følgende erklæring fra Rudsutak: [note]

"Den eneste anmodning han har å legge fram for retten, er at Centralkomiteen i Sovjet-Unionens kommunistiske parti (bolsjevikene) må bli informert om at det innenfor NKVD finnes et enda ikke likvidert sentrum som med list fabrikerer anklager og tvinger uskyldige mennesker til å tilstå. Det er ikke mulig å føre bevis for at man ikke har vært delaktig i de forbrytelser, som forskjellige personers tilståelser vitner om. Metodene i etterforskningen er slik at de tvinger folk til å lyve og angi fullstendig uskyldige personer, i tillegg til dem som allerede står som tiltalt.

Han ber retten om tillatelse til å legge fram en skriftlig redegjørelse om alt dette for Centralkomiteen i Sovjet-Unionens kommunistiske parti (bolsjevikene). Han forsikrer retten om at han personlig aldri har hatt dårlige hensikter når det gjelder partiets politikk, da han alltid har vært enig i partiets politikk, slik den har vært ført innenfor de forskjellige områder av den økonomiske og kulturelle virksomhet."

Denne erklæring fra Rudsutak ble ignorert, til tross for at han den gang var sjef for den sentrale kontrollkommisjon, som i samsvar med Lenins anvisninger var blitt opprettet for å kjempe for partiets enhet. På denne måten falt sjefen for dette i høyeste grad autoritative partiorgan som offer for den brutale vilkårlighet. Han ble ikke en gang innkalt for Centralkomiteens politiske byrå, fordi Stalin ikke ønsket å tale med ham. Dommen ble avsagt etter 20 minutter og han ble skutt. (Indignasjon i salen).

Etter en omhyggelig granskning av saken i 1955 ble det fastslått at anklagen mot Rudsutak var falsk og at den bygget på forfalsket materiale. Rudsutak har fått oppreisning etter sin død.

Oppdiktede "anti-sovjetiske sentra"

Hvordan de tidligere NKVD-folk bar seg ad når de konstruerte de forskjellige oppdiktede "anti-sovjetiske sentra" og "blokker" ved hjelp av provokatoriske metoder, ser vi av tilståelsen fra kamerat Rosenblum, som var partimedlem fra 1906 og ble arrestert av NKVD i Leningrad i 1937. [note]

Under gjennomgåelsen av Komarov-saken i 1955 avslørte Rosenblum følgende kjensgjerning: Da Rosenblum ble arrestert i 1.937, ble han utsatt for en fryktelig tortur og fikk ordre om å tilstå falske anklager som både angikk ham selv og andre personer. Han ble så ført til Sakovskis kontor. Denne lovet å slippe ham fri hvis han for retten ville avgi en falsk tilståelse som var laget av NKVD og som dreide seg om "sabotasje, spionasje og undergravningsvirksomhet i et terroristsenter i Leningrad." (Uro i salen). Med utrolig kynisme fortalte Sakovski om det nederdrektige "apparat" som hadde fått i oppdrag med djevelsk oppfinnsomhet å fabrikere "anti-sovjetkomplotter". [note]

"For å illustrere dette for meg..." erklærte Rosenblum, "ga Sakovski meg en rekke mulige varianter for organiseringen av dette sentrum og dets forgreninger. Etter å ha angitt detaljer for organisasjonen, fortalte Sakovski meg at NKVD ville forberede saken, og bemerket at rettsforhandlingene ville bli offentlige.

Fire-fem medlemmer av sentret ville bli ført fram for retten: Tsjudov, Ugarov, Smorodin, Posern og Sjaposnikova (Tsjudovs kone) og andre, sammen med to eller tre medlemmer fra sentrets underavdelinger ... [note]

Saken mot Leningrad-sentret må være solid sammentømret og derfor trenger vi vitner. Vitnenes sosiale opprinnelse (i fortiden, naturligvis) og partistatus vil spille en ikke uvesentlig dolle."

Instruksjoner fra NKVD

"De personlig," sa Sakovski, "behøver ikke finne på noe. NKVD vil utarbeide for Dem en oversikt over hver eneste forgrening av sentret. De må studere dette meget nøye og huske alle de spørsmål og svar som kan komme fra retten. Saken vil være klar i løpet av fire-fem måneder, muligens et halvt år. Denne tid må De bruke godt til å forberede Dem, slik at de kan unngå å kompromitere etterforskningen og Dem selv personlig. Deres framtid avhenger av hvordan det går med saken, hva dens resultat blir. Hvis De begynner å lyve eller vitne falsk, har De Dem selv å takke. Hvis De klarer å holde ut, har De reddet hodet, og vi vil sørge for mat og klær for Dem på regjeringens regning helt til De dør."

Den slags skammelige ting var det som ble praktisert den gangen. (Uro i salen).

Enda mer omfattende var den sakforfalskning som ble praktisert ut over i landet. Hovedkvarteret for NKVD i Sverdlovsk-området "oppdaget" den såkalte "Staben for Ural-opprøret", et organ for blokken av høyreelementer, trotskister, sosialrevolusjonære og kirkeledere, hvis sjef angivelig skulle være sekretæren for Sverdlovsk-områdets partikomite og medlem av Sovjet-Unionens kommunistiske partis Centralkomité (bolsjevikene), Kabakov, som hadde vært partimedlem siden 1914.

Etterforskningsmaterialet fra denne tid viser at det i nesten alle kretser, områder og republikker angivelig eksisterte "høyre-trotskistisk spionasje- og terror-, undergravnings- og sabotasje-organisasjoner og sentra" og at lederne for slike organisasjoner som regel var førstesekretærene i områdenes eller republikkenes partikomiteer eller centralkomiteer. (Bevegelse i salen.) [note]

Mange tusen ærlige og uskyldige kommunister har mistet livet som følge av de uhyrlige forfalskninger av slike "saker", fordi alle slags "tilståelser" ble godtatt, på grunn av en praksis som gikk utpå å framtvinge selvanklager og anklager mot andre. På samme måten ble "sakene" mot framtredende folk i partiets og statens tjeneste som Kosior, Tsjubar, Postysjev, Kosarjev og andre, fabrikert. [note]

I disse årene ble masseterror anvendt uten noe reelt grunnlag og resultatet var tunge tap blant partiets kadre.

Det ble tilgitt at NKVD benyttet den ondsinnede praksis på forhånd å lage lister over personer, hvis saker var underlagt militærkollegiets jurisdiksjon, og hvor dommene var forberedt på forhånd. Jesjov sendte disse listene til Stalin for at han skulle godkjenne den foreslåtte straff. I årene 1937 og 1938 ble 383 slike lister sendt til Stalin, og de inneholdt navnene på mange tusen aktive folk fra parti og regjering, fra Komsomol og hæren og fra den økonomiske sektor. Han godkjente disse listene. [note]

Sakene blir gjennomgått på nytt

En stor del av disse saker er nå gjennomgått på nytt og en vesentlig del av dem er kjent ugyldige, fordi de var grunnløse og forfalsket. Det er nok å si at Høyesteretts militærkollegium fra 1954 til i dag har gitt oppreisning til 7679 personer, mange av dem post mortem. [note]

Massearrestasjoner blant aktive folk innenfor parti, regjering, militærvesen og næringsliv har tilføyd vårt land og sosialismens sak uhyre skade.

Masseundertrykkelsen hadde en skadelig virkning på den moralske og politiske standard i partiet, den skapte en situasjon av utrygghet, bidro til å spre usunn mistenksomhet og sådde mistillit mellom kommunister. Bakvaskere og strebere av alle slag var i virksomhet.

Resolusjonene fra plenumsmøtet i det kommunistiske partis Centralkomite i januar 1938 førte til en viss bedring innenfor partiorganisasjonene. Men selv i 1938 forekom det undertrykkelse i stort omfang. [note]

Bare fordi vårt parti har en så stor moralsk-politisk styrke til sin rådighet, var det mulig å overleve de tunge ting som hendte i 1937-38 og oppdra nye kadre. Men det er ingen tvil om at vår marsj mot sosialismen og våre forberedelser til forsvar av landet ville ha brakt meget større resultater, uten de svære tap vi fikk blant kadrene som følge av den grunnløse og forbryteriske masseundertrykkelsen i 1937-38.

Det er med rette vi anklager Jesjov for utartingen i 1937. Men vi må svare på disse spørsmål. Kunne Jesjov ha arrestert Kosior uten at Stalin visste det? Foregikk det noen meningsutveksling eller et vedtak i det politiske byrå om disse ting? Nei, det gjorde ikke det, like så litt som noen enset andre slike saker. Kunne Jesjov ta avgjørelsen i så viktige spørsmål som framtredende partifolks skjebne?

Stalin har ansvaret

Nei, det ville være naivt å tro at dette var Jesjovs verk alene. Det er på det rene at disse saker ble avgjort av Stalin, og at Jesjov ikke kunne gå fil slike skritt uten Stalins ordre og samtykke.

Vi har gjennomgått de saker son, angår Kosior, Rudsutak, Postysjev, Kosarjev og andre, og vi har gitt dem oppreisning. Hvorfor ble de så arrestert og dømt? Gjennomgåelse av bevisene viser at det ikke var noen grunn. Som så mange andre ble de arrestert uten den offentlige anklagers vitende.

I en slik situasjon var det ikke behov for noe samtykke, for hva slags samtykke kunne det bli, så lenge Stalin bestemte alt? Han var den øverste anklager i disse saker. Stalin ikke bare ga sitt samtykke, men han utstedte arrestordrer på eget initiativ Vi er nødt til å tale om dette, slik at de delegerte klart kan sette seg inn i saken, vurdere den og trekke de riktige slutninger.

Kjensgjerningene viser at mange overgrep ble gjort etter Stalins ordre. Stalin var en meget mistroisk mann og sykelig mistenksom, det visste vi fra vårt samarbeid med ham. Han kunne se på en marin og si: "Hvorfor er ditt blikk så flakkende i dag?", eller: "Hvorfor snur du sånn på deg og unngår å se meg i øynene?" Den sykelige mistenksomhet førte til alminnelig mistillit, endog overfor framtredende partifolk som han hadde kjent i flere år. Overalt så han "fiender", "dobbeltspillere" og "spioner".

Med sin grenseløse makt ga han vilkårligheten fritt løp og kunne kvele en mann moralsk og fysisk. Det oppsto en situasjon hvor ingen kunne gi uttrykk for sin mening,

Når Stalin sa at en eller annen skulle arresteres, måtte man godta som trossak at han var en "fiende av folket". I mellomtiden overgikk Berias gjeng, som ledet statens sikkerhetsorganer, seg selv i å bevise de arrestertes skyld og ektheten av det materiale de selv hadde forfalsket.

Og hva slags bevis var det som ble framlagt? Det var de arrestertes tilståelser. Og forhørsdommerne godtok disse "tilståelser". Og hvordan kan det skje at en person tilstår forbrytelser som han ikke har begått? Bare på en måte - ved bruk av fysisk tvang og tortur, ved å gjøre ham bevisstløs, berøve ham dømmekraften, frata ham menneskets verdighet. På den måten skaffet man seg "tilståelser".

Stalin forsvarte tortur

Da bølgen av massearrestasjoner begynte å synke i 1939, og ledere for partiorganisasjoner ut over i landet begynte å anklage NKVD-folkene for bruken av fysisk tvang mot de arresterte, sendte Stalin den 20. januar 1939 et kodetelegram til sekretærene for område- og kretskomiteene, til Centralkomiteene i republikkenes kommunistiske partier, til folkekommissarene for innenrikssaker og til sjefene for NKVD-organisasjonene. Telegrammet lyder: [note]

"Centralkomiteen i Sovjet-Unionens kommunistiske parti (bolsjevikene) erklærer at anvendelsen av fysiske tvangsmidler siden 1937 er tillatt for NKVD i henhold til tilsagn fra Centralkomiteen. Det er kjent at alle bursjoasiets etterretningstjenester bruker fysiske tvangsmetoder mot representanter for det sosialistiske proletariat, og at de bruker dem i de mest skandaløse former.

Spørsmålet reiser seg om hvorfor den sosialistiske etterretningstjeneste skal være mer human mot de gale agenter for bursjoasiet, mot arbeiderklassens og kolkhos-arbeidernes dødsfiender. Centralkomiteen mener at fysisk tvang fremdeles skal brukes obligatorisk som et unntak anvendelig overfor kjente og forherdede fiender av folket, og som en både rettmessig og velegnet metode."

Stalin har således i Centralkomiteens navn sanksjonert den mest brutale krenkelse av den sosialistiske legalitet, noe som slik vi har sett eksempler på, ført til at uskyldige folk ble bakvasket og drevet til selvanklager.

For kort tid siden, bare noen dager før denne kongress, ble forhørsdommer Rodos innkalt til Centralkomiteens presidium og forhørt. Det var han som i sin tid drev etterforskningen mot Kosior, Tsjubar og Kosarjev. Det var også han som forhørte dem. Han er en nederdrektig person med fuglehjerne og moralsk i fullstendig oppløsning. Og denne mannen var det som bestemte over framtredende partifolks skjebne. Han foretok også vurderinger av politisk natur i disse saker, idet han etter å ha konstatert deres "forbrytelser" skaffet til veie materiale som dannet grunnlag for viktige politiske slutninger. [note]

Spørsmålet reiser seg om en mann med et slikt intellekt alene var i stand til å drive etterforskning på en måte som ga bevis for at Kosior og andre var skyldige. Nei, det kunne han ikke uten de nødvendige direktiver. På møtet i Centralkomiteens presidium sa han: "Det ble fortalt meg at Kosior og Tsjubar var fiender av folket, og derfor måtte jeg som forhørsdommer få dem til å tilstå at de var fiender." (Indignasjon i salen.)

Han kunne bare oppnå dette gjennom langvarig tortur, og det brukte han etter detaljerte instrukser fra Beria. Vi er nødt til å fortelle at han på møtet i Centralkomiteens presidium kynisk erklærte: "Jeg trodde jeg utførte partiets ordre." Slik ble Stalins ordre om anvendelse av fysisk tvang mot de arresterte utført i praksis.

Denne kjensgjerning og mange andre viser at alle normer for en korrekt partimessig behandling av problemene var satt til side, og at alt avhang av en manns vilkårlighet.

hammer star stalin hammer star krushchev hammer star stalin hammer star

Førra side   |   Neste side   |   Retur