www.ebbemunk.dkarrowKrusjtsjovs hemmelige tale (1956)

hammer star stalin hammer star krushchev hammer star stalin hammer star

Persondyrkelsen | Fiende av folket | 17. partikongress | Den store Fedrelandskrigen | Etter krigen | Selvforherligelse | Etterskrift og noter

Førra side   |   Neste side   |   Retur

Den store Fedrelandskrigen

Den makt som var samlet i en manns hånd, hos Stalin, førte til alvorlige konsekvenser under den store fedrelandskrigen.

Når vi ser på mange av våre romaner, filmer og historiske "vitenskapelige avhandlinger", forekommer Stalins rolle i krigen oss komplett usannsynlig. Stalin hadde forutsett alt. På grunnlag av en strategisk plan forberedt av Stalin lang tid i forveien, anvendte Sovjet-armeen det såkalte "aktive forsvars" taktikk, det vil si en taktikk som vi vet tillot tyskerne å nå fram til Moskva og Leningrad.

Ved hjelp av samme taktikk gikk så Sovjet-armeen over til offensiven og nedkjempet fienden, angivelig bare takket være Stalins geni. Den legendariske seier som ble vunnet av Sovjetlandets væpnete makt og vårt heltemodige folk, er i den slags romaner, filmer- og "vitenskapelige avhandlinger, ene og alene tilskrevet Stalins strategiske geni. [note]

Vi må analysere disse problemer omhyggelig; for de har en enorm betydning, ikke bare fra et historisk synspunkt, men ganske særlig med utgangspunkt i politikk, fostring og praksis.

Hvilke kjensgjerninger har vi å gjøre med?

Før krigen var vår presse og hele vårt politiske opplysningsarbeid preget av en skrytende tone: hvis en fiende krenker den hellige sovjetjord, vil vi gjengjelde hvert av fiendens slag med tre, vi vil slå fienden på hans egen Jord og seire uten store tap. Men disse selvsikre erklæringer bygde ikke overalt på konkrete fakta, som var i stand til å garantere våre grensers immunitet.

Stalins unnskyldning holder ikke

Under og etter krigen satte Stalin fram tesen om at den tragedie vårt land gjennomlevde i krigens første del var en følge av tyskernes "uventede" angrep på Sovjet-Unionen. Men, kamerater, dette er helt usant.

Så snart Hitler var kommet til makten, stilte han seg som oppgave å likvidere kommunismen. Fascistene sa dette åpent. De skjulte ikke sine planer. For å nå dette aggressive mål ble alle slags pakter og blokker dannet, slik som den berømte Berlin-Rom-Tokio-aksen. Mange kjensgjerninger fra perioden før krigen viste tydelig at Hitler satte alt inn på å gå til krig mot Sovjetstaten, og at han hadde konsentrert store hærstyrker sammen med panseravdelinger nær sovjetgrensene.

Dokumenter som nå er offentliggjort, viser at Churchill den 3. april 1941 gjennom sin ambassadør i Sovjet-Unionen, Stafford Cripps, personlig ga Stalin varsel om at tyskerne var gått i gang med å omgruppere sine væpnete styrker med sikte på å angripe Sovjet-Unionen. Det er innlysende at Churchill langtfra gjorde dette på grunn av sine vennlige følelser overfor Sovjetstaten. [note]

Han hadde sine egne imperialistiske mål - å føre Tyskland og Sovjet-Unionen inn i en blodig krig for derved å styrke Det britiske imperiums stilling. Likevel, Churchill har i sine skrifter bekreftet at han søkte å "advare Stalin og gjøre ham oppmerksom på den faren som truet."

Churchill understreket dette gjentagne ganger i sine depesjer den 18. april og de følgende dager. Men Stalin tok ikke hensyn til disse advarslene. Og ikke bare det, han ga ordre om at man ikke skulle feste lit til slike meldinger for ikke å provosere til igangsettelse av militære operasjoner.

Vi må slå fast at slike informasjoner om fare for tysk væpnet invasjon av sovjetterritorium også løp inn fra våre egne militære og diplomatiske kilder; men fordi vår ledelse var forutinntatt mot slike informasjoner, ble den slags meldinger avsendt under frykt og bedømt med alle mulige forbehold...

Således lyder f. eks. en melding sendt fra Berlin den 6. mai 1941 av den sovjetiske militærattasje, kaptein Vorontsov:

"Sovjetborgeren Bozer ... har informert vår fungerende marineattasje om at Tyskland i følge erklæring fra en viss tysk offiser ved Hitlers hovedkvarter gjør seg klar til å invadere Sovjet-Unionen den 14. mai gjennom Finnland, de baltiske land og Latvia. På samme tid vil Moskva og Leningrad bli utsatt for store bombeangrep og fallskjermstropper vil bli sloppet over grensebyene." [note]

I sin rapport av 22. mai 1941 meldte fungerende militærattasje i Berlin, Khlopov at "... den tyske armés angrep er i følge foreliggende rapporter fastsatt til 15. juni, men det er mulig at det vil begynne i de første dager av juni." [note]

Advarsel fra London

Et telegram fra vår London-ambassade av 18. juni 1941 konstaterte:

"Cripps er nå fast overbevist om at en væpnet konflikt mellom Tyskland og Sovjet-Unionen er uunngåelig, og at den vil begynne ikke senere enn i midten av juni. I følge Cripps har tyskerne for tiden konsentrert 147 divisjoner (inkludert luftstyrker og tren) langs sovjetgrensene." [note]

Til tross for disse særdeles alvorlige advarsler, ble det ikke tatt de nødvendige skritt til å forberede landet grundig på forsvar og forhindre at vi ble overrumplet.

Hadde vi tid og muligheter til slike forberedelser? Ja, vi hadde både tid og muligheter. Vår industri var allerede så utviklet at den var i stand til å forsyne sovjetarmeen med alt det den hadde bruk for. Dette viser det faktum at sovjetstaten - skjønt vi under krigen mistet nesten halvparten av vår industri og store områder for produksjon av industrivarer og matvarer som følge av at fienden okkuperte Ukraina, Nord-Kaukasus og andre vestlige deler av landet - likevel var i stand til å organisere produksjonen av militærutstyr i de østlige deler av landet og forsyne de væpnete styrker med alt som var nødvendig for å ødelegge fienden. [note]

Hadde vår industri i tide vært ordentlig mobilisert til å forsyne vår arme med det nødvendige materiell, ville våre tap i krigen vært avgjort mindre. Men noen slik mobilisering ble ikke satt i gang i tide. Og allerede i krigens første dager ble det åpenbart at vår hær var dårlig væpnet, at vi ikke hadde nok artilleri, tanks og fly til å kaste fienden tilbake.

Sovjets vitenskap og teknikk produserte ypperlige modeller av tanks og kanoner før krigen. Men ingen masseproduksjon ble organisert, og faktisk var det først ved selve krigsutbruddet vi begynte med å modernisere vårt militærutstyr. Følgen var at vi da fienden gikk til invasjon av Sovjetlandet, ikke hadde de tilstrekkelige mengder, hverken av det gamle maskineri som ikke lenger ble brukt til våpenproduksjon, eller av det nye maskineri, som vi hadde planer om å sette inn i våpenproduksjonen.

Særlig var det dårlig med antiluftskyts, og heller ikke organiserte vi produksjonen av antitank-ammunisjon. Mange befestede områder viste seg så snart de ble angrepet, å være umulige å forsvare, fordi de gamle våpen var trukket tilbake og nye ennå ikke var tilgjengelige.

Armeen manglet geværer

Men dette gjaldt ikke bare tanks, artilleri og fly. Ved krigsutbruddet hadde vi ikke en gang nok geværer til å bevæpne de mobiliserte mannskaper. Jeg husker at jeg i de dagene telefonerte til kamerat Malenkov fra Kiev og sa: "Folk melder seg som frivillige til den nye hæren og ber om våpen. Du må sende våpen." [note]

Malenkov svarte: "Vi kan ikke sende dere våpen. Vi sender alle våre geværer til Leningrad og dere må selv bevæpne dere." (Bevegelse i salen.)

Slik sto det til med våpen.

I denne forbindelse må vi heller ikke glemme følgende kjensgjerning. Kort tid før Hitlers arme invaderte Sovjet-Unionen skrev Kirponos, som var sjef for Kiev militærdistrikt (han ble senere drept ved fronten), til Stalin at tyske armeer sto ved Bug-elva, at de forberedte seg til angrep, og at de sannsynligvis ville sette i gang sin offensiv i meget nær framtid. I denne forbindelsen foreslo Kirponos at det skulle organiseres et sterkt forsvar, at 300 000 personer skulle evakueres fra grenseområdene, og at det skulle organiseres forsvarsbelter med antitankgraver, skyttergraver for soldatene osv. [note]

Moskva besvarte dette forslag med påstand om at det ville være en provokasjon, at ingen forberedende forsvarsarbeider skulle settes i gang, og at tyskerne ikke måtte få noe påskudd til å sette i gang militære aksjoner. På den måten ble grensene utilstrekkelig forberedt til å slå fienden tilbake.

Da fascistarmeene faktisk hadde trengt inn på sovjetterritorium og de militære operasjoner var begynt, ga Moskva ordre om at Stalin, i strid med klare kjensgjerninger, mente krigen ennå ikke var begynt, at dette bare var en provokatorisk aksjon fra noen udisiplinerte tyske avdelingers side, og at reaksjon fra vår side kunne tjene som begrunnelse for tyskerne til å begynne krigen,

En tyskers meldinger blir ignorert.

Følgende kjensgjerning er også på det rene. Like før Hitlers arme trengte inn over Sovjet-Unionens territorium, gikk en viss tysk borger over grensen og sa fra om at den tyske hær hadde fått ordre om å begynne offensiven mot Sovjet-Unionen, kl. 3 natten til 22. juni. Stalin ble straks informert, men selv denne advarsel ble ignorert.

Som dere ser, alt ble ignorert - advarsler fra vare egne offiserer, erklæringer fra desertører i den fiendtlige arme og endog åpenbare krigshandlinger fra fiendens side. Er dette noe eksempel på årvåkenhet hos partiets og statens leder på dette så avgjørende historiske tidspunkt?

Og hva ble så resultatene av denne likeglade holdning, denne ringeakt for klare fakta? Resultatet var at fienden allerede i krigens første timer og dager hadde ødelagt en stor del av vår luftstyrke, vårt artilleri og vårt utstyr i grenseområdene. Han hadde tilintetgjort en stor del av vare militære kadre og desorganisert vår år militære ledelse. Følgelig kunne vi ikke hindre at fienden marsjerte dypt inn i vårt land.

Følgene av utrenskningene blant offiserene

Meget alvorlige følger, særlig i begynnelsen av krigen, fikk det at Stalin i årene 1937-41, på grunn av sin egen mistenksomhet og de løgnaktige anklager, hadde gjort det av med så mange militære ledere og aktive partifolk. I disse årene satte undertrykkelsen inn overfor bestemte deler av de militære kadre, bokstavelig talt begynte man med kompani- og bataljonsjefer og fortsatte like inn i de høyere militære sentrer. På denne tid ble de ledende kadre, som hadde vunnet militær erfaring i Spania og Det fjerne Østen, nesten fullstendig likvidert. [note]

En politikk som praktiserte masserepresalier mot de militære kadrer, måtte også føre til undergravning av den militære disiplin. Atskillige offiserer av alle grader og endog menige soldater fra parti- og komsomolcellene, ble nemlig opplært til å "avsløre" sine overordnede som fordekte fiender. (Bevegelse i salen.) Naturlig nok fikk dette en negativ innflytelse på den militære disiplin i krigens første tid.

Og som dere vet, hadde vi før krigen ypperlige militære kadre som var fullt lojale mot partiet og fedrelandet. Det er tilstrekkelig å si at de som klarte å overleve, på tross av torturen i fengslene, helt fra krigens første dag viste seg å være sanne patrioter, som kjempet heltemodig for fedrelandets ære.

Jeg har her i tankene kamerater som Rokossovski (som dere vet hadde vært fengslet), Gorbatov, Meretskov (som er delegert til denne kongress), Podlas (som var en ypperlig offiser og falt ved fronten) og mange, mange andre. Men mange slike offiserer gikk til grunne i leirer og fengsler, og hæren så dem aldri mer. [note]

Alt dette skapte den situasjon som besto da krigen begynte, og som betydde en alvorlig trusel mot vårt fedreland.

Defaitisme og uduelighet

Det ville heller ikke være riktig å glemme at Stalin etter de første alvorlige ulykker og nederlag ved fronten trodde det nå var slutten. I en av talene fra den tiden sa han: "Alt hva Lenin har skapt, er tapt for alltid." [note]

Etter dette tak Stalin i lang tid faktisk ikke del i ledelsen av de militære operasjoner og sluttet å foreta seg noe i det hele tatt. Han gjenopptok først sin aktive deltagelse i ledelsen da noen medlemmer av det politiske byrå oppsøkte ham og sa at visse skritt nå øyeblikkelig var nødvendige for å bedre situasjonen ved fronten. [note]

Den truende faren som hang over vårt fedreland i den første perioden av krigen skyldtes derfor hovedsakelig Stalins feilaktike metoder i ledelse av nasjon og folk.

Men vi taler ikke bare om krigens åpning som førte til en så alvorlig desorganisering av vår arme og til så tunge tap. Selv etterat krigen var begynt, gjorde den nervøse tilstand og det hysteri som Stalin demonstrerte når han grep inn i de pågående militære operasjoner, arméen stor skade.

Stalin hadde langt fra noen forståelse av den virkelige situasjon som var under utvikling ved fronten. Det var helt naturlig, for under hele fedrelandskrigen besøkte han aldri noe frontavsnitt og aldri noen befridd by, unntatt en kjøretur på landeveien til Mosjaisk under en stabilisert situasjon ved fronten.

Mange litterære arbeider, fulle av all verdens fantasier, er viet denne begivenhet, og dessuten mange malerier. Samtidig blandet Stalin seg inn i operasjonene og utstedte ordrer som ikke tok hensyn til den virkelige situasjon ved et gitt frontavsnitt, og som bare kunne resultere i svære tap av mennesker.

I denne sammenheng vil jeg tillate meg å trekke fram et karakteristisk eksempel som viser hvordan Stalin ledet operasjoner ved fronten. Til stede her på kongressen er marskalk Bagramjan, som den gang var sjef for den operative avdeling ved hovedkvarteret på sørvestfronten, og som kan bekrefte hva jeg her sier. [note]

Da det i 1942 utviklet seg en usedvanlig alvorlig situasjon for vår arme i Kharkov-området, hadde vi med rette besluttet å sløyfe en operasjon, hvis mål var omringning av Kharkov. Den reelle situasjon var nemlig slik at den innebar en trusel med fatale konsekvenser for vår arme, dersom denne operasjon ble fortsatt.

Vi sendte melding om dette til Stalin og hevdet at situasjonen forlangte endringer i operasjonsplanene, hvis fienden skulle forhindres i å likvidere en betydelig del av vår hær.

Stikk i strid med sunn fornuft forkastet Stalin vår henstilling og ga ordre om at operasjonen med sikte på omringning av Kharkov skulle fortsettes, til tross for at mange troppeansamlinger selv var truet med omringning og likvidasjon.

Jeg telefonerte til Vasilevski og ba ham:

"Aleksander Mikhailovitsj (Vasilevski er til stede her), ta et kart og vis kamerat Stalin hvordan situasjonen har utviklet seg."

Vi skal merke oss at Stalin planla operasjonene på en globus. (Bevegelse i salen.) Ja, kamerater, han pleide å ta globusen og trekke opp frontlinjen på den. [note]

Jeg sa til kamerat Vasilevski: "Vis situasjonen for ham på kartet. Slik stillingen er, kan vi ikke fortsette den operasjon som var planlagt. Den gamle beslutningen må nødvendigvis gjøres om."

Vasilevski svarte at Stalin allerede hadde studert saken, og at han selv ikke ville ta den opp igjen med ham, fordi Stalin ville ikke høre mer snakk om noe som hadde med operasjonen å gjøre.

Etter min samtale med Vasilevski telefonerte jeg til Stalin i hans villa. Men Stalin svarte ikke, og Malenkov tok telefonen. Jeg sa kamerat Malenkov at jeg ringte fra fronten, og at jeg ønsket å få tale med Stalin personlig. Men gjennom Malenkov lot Stalin meg vite at jeg kunne snakke med ham, Malenkov.

For annen gang sa jeg at jeg ønsket å informere Stalin personlig om den alvorlige situasjon som var oppstått ved fronten. Men det passet ikke Stalin å ta telefonen og igjen fikk jeg beskjed om å tale med ham via Malenkov, selv om han bare var noen få skritt fra telefonen.

Etter å ha "hørt" vår anmodning på denne måten sa Stalin: "La alt bli som det er!"

Og hva ble så resultatet? Det verste vi kunne vente. Tyskerne omringet våre troppekonsentrasjoner, og følgen var at vi mistet flere hundre tusen mann. Dette er Stalins militære "geni", dette er hva det har kostet oss. (Bevegelse i salen). [note]

Stalin i raseri

En gang etter krigen, under et møte Stalin hadde med medlemmer av det politiske byrå, nevnte Anastas Ivanovitsj Mikojan at Khrusjtsjov måtte ha rett den gangen han ringte om Kharkov-operasjonen, og at det var uheldig at hans forslag ikke var blitt fulgt. [note]

Dere skulle ha sett Stalins raseri! Hvordan kunne det tillates at han, Stalin, ikke hadde hatt rett? Han var da et "geni", og et geni kan ikke unngå å ha rett! Hvem som helst kan ta feil, men Stalin mente at han tok aldri feil, han hadde alltid rett.

Han innrømmet aldri overfor noen at han hadde gjort feil, hverken store eller små, selv om det er et faktum at han gjorde ganske mange feil både på det teoretiske område og i sin praktiske virksomhet. Etter partikongressen blir vi sannsynligvis stilt overfor oppgaven å omvurdere mange militære operasjoner fra krigen og framstille dem i det rette lys.

Den taktikk som Stalin holdt fast på uten å kjenne det vesentlige i kunsten å lede kampoperasjoner, kostet oss meget blod, inntil vi klarte å stoppe motstanderen og gå over til offensiven.

De militære vet at Stalin allerede i slutten av 1941 forlangte uopphørlige frontalangrep og erobring av den ene landsby etter den andre, i stedet for store operative manøvrer med sikte på å omgå fienden i flanken og trenge fram bak hans rygg. Dette fikk vi betale med store tap inntil våre generaler, som bar hele vekten av krigsledelsen på sine skuldrer, ble i stand til å vende stillingen og skifte over til større bevegelighet i operasjonene noe som straks førte til store forandringer i vår favør.

Desto mer skammelig er det at Stalin, etter den store, dyrekjøpte seieren, begynte å nedvurdere mange av de militære sjefer som hadde bidradd så meget til seieren. Stalin ville nemlig utelukke enhver mulighet for at innsats ved fronten skulle godskrives andre enn han selv.

Stalin var meget interessert i vurderingen av kamerat Sjukov som militær leder. Han spurte meg ofte om min mening om Sjukov. Da svarte jeg: "Jeg har kjent Sjukov i lang tid, han er en god general og en god militær leder." [note]

Etter krigen begynte Stalin å fortelle all slags tøv om Sjukov, blant annet følgende: "Du har rost Sjukov, men han fortjener det ikke. Det sies at Sjukov før en operasjon ved fronten pleide å ta opp en håndfull jord, lukte på den og si: 'Vi kan sette angrepet i gang', eller det motsatte: 'Den planlagte operasjon kan ikke gjennomføres'" Jeg sa da: "Kamerat Stalin, jeg vet ikke hvem som har funnet på dette, men det er ikke sant." Det er mulig at Stalin selv fant på den slags ting for å redusere marskalk Sjukovs rolle og militære talent.

"Geni" av egen nåde

I denne forbindelse populariserte Stalin seg selv meget energisk som den store leder. På forskjellige mater forsøkte han å innpode folket den oppfatning at alle seire som sovjetfolket hadde vunnet i den store fedrelandskrigen, skyldtes Stalins mot, hans dristighet og geni, og ingen annen. Akkurat som Kusma Krjutskov (en berømt kossak som utførte heltebedrifter mot tyskerne) satte han en dress samtidig på sju mann... (Bevegelse i salen). [note]

På samme vis er det f. eks, med våre historiske og militære filmer og enkelte litterære produkter, en blir sjuk av dem.

Den virkelige hensikten med dem er å lovprise Stalin som militært geni. La oss tenke på filmen "Berlins fall". Her er det bare Stalin som handler. Han utsteder ordrer i en sal hvor det er mange tomme stoler, og bare en mann nærmer seg ham og avgir rapport, det er Poskrebysjev, hans lojale våpendrager. (Latter i salen). [note]

Hvor er den militære kommando? Hvor er det politiske byrå? Hvor er regjeringen? Hva gjør de, hva er de opptatt med? Det er ingen ting om dem i filmen. Stalin handler for dem alle, han ber ingen om råd. Alt er vist for folket i dette falske lys. Hvorfor? For å omgi Stalin med ære, i strid med fakta og i strid med den historiske sannhet.

Dette spørsmål melder seg: Hvor er de militære på hvis skuldrer krigens byrder hvilte? De finnes ikke i filmen. Med Stalin der, var det ingen plass til overs for dem.

Ikke Stalin, men partiet som helhet, sovjetregjeringen, vår heroiske arme, dens talentfulle ledere og tapre soldater, hele sovjetfolket - de var det som sikret oss seieren i den store fedrelandskrigen. (Stormende og langvarig bifall.)

Centralkomiteens medlemmer, medlemmene av regjeringen, våre økonomiske ledere, lederne for sovjetkulturen, lederne folparti- og sovjetorganisasjonene ute i distriktene. Ingeniørene og teknikerne - hver på sitt arbeidssted, var det som gavmildt skjenket sin styrke og sin kunnskap for å sikre seieren over fienden.

Vår harde kjerne viste en enestående heroisme - hele vår arbeiderklasse, våre kollektivbønder, sovjetintelligensen står omgitt av heder. Under ledelse av partiorganisasjoneneklarte de å komme igjennom de ufattelige prøvelser. De bar krigens byrder og ga hele sin kraft til fedrelandets forsvar.

Stor og edel er den dåd som ble øvet under krigen av våre sovjetkvinner, de som bar produksjonens tunge byrder i fabrikkene, på kollektivbrukene og innenfor de forskjellige sektorer av vår økonomi og kultur. Mange kvinner kjempet selv ved fronten i den store fedrelandskrigen. Vår tapre ungdom ytet et vesentlig bidrag til forsvaret av sovjet-fedrelandet og nedkjempelsen av fienden, både ved fronten og hjemme.

Udødelig er den innsats som ble gjort av sovjetsoldatene og våre offiserer og politiske aktivister av alle grader. Etter at en betydelig del av vår hær var gått tapt i krigens første måneder bevarte de hodet kaldt og var i stand til å reorganisere under selve kampen. De skapte og herdet under krigen en sterk og heroisk arme, de ikke bare motsto presset fra en sterk og slu fiende, de slo ham.

Den strålende og heltemodige dåd som ble øvet av hundrerav millioner mennesker i øst og i Vest i striden mot den fascistiske trusel om undertvingelse som hang over oss, vil leve gjennom århundrer og årtusener i en takknemlig menneskehets erindring. (Tordnende bifall.)

Hovedrollen og den største fortjenesten i den seierrike utgang på krigen tilhører vårt kommunistiske parti, Sovjet-Unionens væpnete styrker og sovjetfolkets mangfoldige millioner, som ble fostret av partiet. (Tordnende og langvarig bifail.)

Hele folkegrupper ble deportert

Kamerater, la oss ta for oss noen andre kjensgjerninger. Sovjet-Unionen er med rette sett på som et mønster på en stat sammensatt av mange nasjonaliteter, fordi vi i praksis har sikret likhet og vennskap mellom alle nasjoner som lever i vårt store fedreland.

Desto mer vederstyggelige er de handlinger, hvis opphavsmann var Stalin, og som så grovt krenket de grunnleggende leninistiske prinsipper for sovjetstatens nasjonalitetspolitikk. Vi tenker på massedeportasjonene av hele nasjoner fra deres fedres jord, sammen med dem alle kommunister og komsomoler uten unntak. Disse deportasjoner var ikke diktert av noe militært hensyn. [note]

Således ble det allerede i 1943, da et varig gjennombrudd til Sovjet-Unionens fordel forelå ved fronten, truffet og gjennomført en beslutning om å deportere hele karatsjai-folket fra det land de levde i. I den samme perioden, i desember 1943, tilfalt samme lodd befolkningen i Den autonome Kalmyk-republikken. [note]

I mars 1944 ble hele tsjetsjen- og ingusj-folkene deportert og Den autonome Tsjetsjen-Ingusj-republikken likvidert. I april 1944 ble alle balkarer deportert fra Den autonome Kabardino-Balkar-republikken til avsidesliggende steder, og republikken ble omdøpt til Den autonome Kabardyn-republikken. [note]

Ukrainerne unngikk å møte denne skjebne bare fordi det var for mange av dem, og det ikke var noe sted å deportere dem til. (Latter og bevegelse i salen.) [note]

Ikke bare for en marxist-leninist, men for ethvert menneske med sunn fornuft, må det være umulig å begripe hvordan det går an å gjøre hele folkeslag ansvarlig for fiendtlig virksomhet, inkludert kvinner, barn og gamle, kommunister og komsomoler, hvordan det kan være mulig å gå til masseundertrykkelse og utsette dem for savn og lidelser på grunn av enkelte personers eller gruppers fiendtlige virksomhet.

hammer star stalin hammer star krushchev hammer star stalin hammer star

Førra side   |   Neste side   |   Retur