www.ebbemunk.dkarrowKrusjtsjovs hemmelige tale (1956)

hammer star stalin hammer star krushchev hammer star stalin hammer star

Persondyrkelsen | Fiende av folket | 17. partikongress | Den store Fedrelandskrigen | Etter krigen | Selvforherligelse | Etterskrift og noter

Førra side   |   Neste side   |   Retur

Etter krigen

Etter avslutningen av fedrelandskrigen talte sovjetfolket med stolthet om de strålende seire som var vunnet gjennom store ofre og enorme anstrengelser. Landet gjennomlevde en periode med politisk entusiasme. Partiet kom ut av krigen enda mer enhetlig enn før, i krigens ild ble partikadrene herdet og styrket. Under slike vilkår kunne ingen en gang tenke seg muligheten av noe komplott innenfor partiet.

Leningrad-saken

Og det var nettopp på denne tid den såkalte "Leningradsaken" ble unnfanget. Etter hva nå er bevist, var saken oppdiktet. Blant dem som uskyldig mistet livet i denne sak var kameratene Vosnesenski, Kutsnetsov, Rodionov og Popkov. [note]

Som vi vet, var Vosnesenski og Kutsnetso fremragende ledere. En gang sto de Stalin meget nær. Det er tilstrekkelig å nevne at Stalin gjorde Vosnesenski til første visestatsminister, og Kutsnetsov ble valt som sekretær i Centralkomiteen. Selve den kjensgjerning at Stalin betrodde Kutsnetsov tilsynet med statens sikkerhetsorganer, viser den tillit han nød. [note]

Hvordan kunne det gå for seg at disse personer ble stemplet som fiender av folket og likvidert?

Kjensgjerningene beviser at "Leningrad-saken" også er et resultat av den vilkårlighet Stalin praktiserte overfor partikadrene.

Hvis situasjonen hadde vært normal i Centralkomiteen og Centralkomiteens politiske byrå, ville en sak av denne karakter blitt undersøkt i samsvar med partipraksis, og alle fakta vurdert med den følge at hverken denne eller andre liknende saker ville ha forekommet.

Vi må konstatere at situasjonen etter krigen ble enda mer komplisert. Stalin ble bare mer lunefull, irritabel og brutal, særlig vokste hans mistenksomhet. Hans forfølgelsesvanvidd nådde utrolige dimensjoner. Mange medarbeidere ble fiender like for hans øyne. Etter krigen isolerte han seg stadig mer fra kollektivet. Alt avgjorde han alene uten å søke råd hos noen eller om noe.

Denne utrolige mistenksomhet ble behendig utnyttet av den ynkelige provokatør og sjofle fiende Beria, som hadde myrdet tusener av kommunister og lojale sovjetmennesker. Forfremmelsen av Vosnesenski og Kutsnetsov alarmerte Beria. Som vi nå har påvist, var det nettopp Beria som hadde foreslått" for Stalin, at han, Beria, sammen med sine fortrolige, skulle lage i stand materiale i form av erklæringer og anonyme brev, rykter og sladder.

Partiets Centralkomite har gransket den såkalte "Leningradsaken". Personer som fikk lide uskyldig har nå fått oppreisning, og den glorverdige Leningrad-partiorganisasjon har fått æresoppreisning. Abakumov og andre som hadde laget i stand denne sak ble stilt for retten. Deres sak kom opp i Leningrad, og de fikk hva de fortjente. [note]

Så melder dette spørsmål seg: Hva kommer det av at vi først nå ser sannheten i denne sak, og hvorfor har vi ikke gjort noe tidligere, mens Stalin levde, for å forhindre tapet av uskyldige menneskeliv? Det var fordi Stalin personlig hadde overtatt tilsynet med "Leningrad-saken", og flertallet av medlemmene av det politiske byrå kjente den gangen ikke til alle omstendigheter i saken. De kunne derfor ikke gripe inn.

Da Stalin hadde mottatt forskjellig materiale fra Beria, ga han, uten å undersøke dets løgnaktige karakter, ordre om etterforskning i saken mat Vosnesenski og Kutsnetsov. Dermed var deres skjebne beseglet.

Den migreliske "sammensvergelsen"

Lærerik er også saken mot den migreliske nasjonalistorganisasjon som angivelig eksisterte i Grusia. Som bekjent vedtok Centralkomitéen i Sovjet-Unionens kommunistiske parti resolusjoner om denne sak i november 1931 og i mars 1952. Disse resolusjoner ble vedtatt uten at de var drøftet på forhånd med det politiske byrå.

Stalin hadde selv diktert resolusjonene. De rettet alvorlige anklager mot mange lojale kommunister. På grunnlag av forfalskede dokumenter ble det angivelig bevist at det i Grusia eksisterte en nasjonalistisk organisasjon, hvis mål det var å likvidere sovjetmakten i republikken med hjelp av imperialistiske makter. [note]

I denne forbindelse ble en rekke ansvarlige folk i partiet og sovjetene arrestert i Grusia. Som det senere er påvist, var dette et falsum rettet mot den grusinske partiorganisasjon.

Vi vet at lokal borgerlig nasjonalisme til sine tider har kommet til uttrykk i Grusia, så vel som i andre republikker. Så er spørsmålet: Kunne det være mulig at de borgerlige tendenser i den perioden som de omtalte resolusjoner refererer seg til, vokste så meget at det var fare for at Grusia skulle rive seg løs fra Sovjet-Unionen og forene seg med Tyrkia? (Bevegelse i salen, latter.)

Dette er naturligvis tøv. Det er umulig å forestille seg hvordan slike forestillinger har kunnet oppstå hos noen. Alle kjenner til hvordan Grusia har utviklet seg økonomisk og kulturelt under sovjetstyret.

Industriproduksjonen i den grusinske republikken er 27 ganger større enn før revolusjonen. Mange nye industrier, som før revolusjonen ikke eksisterte i Grusia, er blitt reist: jernverk, oljeindustri, maskinindustri osv. Analfabetismen er forlengst utryddet, mens den i det førrevolusjonære Grusia omfattet 78 prosent av befolkningen.

Kunne grusinerne, når de sammenliknet situasjonen i sin egen republikk med de harde vilkår de arbeidende masser i Tyrkia lever under, føle noe trang til å slutte seg til Tyrkia? I 1955 produserte Grusia 18 ganger så meget stål pr. person som Tyrkia. Grusia produserer 9 ganger så meget elektrisk kraft pr. person som Tyrkia.

Etter den tilgjengelige statistikk for 1950 er 65 prosent av Tyrkias samlede befolkning analfabeter, av kvinnene er 80 prosent analfabeter. Grusia har 19 høyere undervisningsanstalter med 39 000 studenter, det er i forhold til folketallet 8 ganger så mange som Tyrkia. Framtidsutsiktene for det arbeidende folk har bedret seg enormt i Grusia under sovjetstyret.

Det er klart at de kilder hvorfra den borgerlige nasjonalisme kan hente sin styrke, vil tørke inn etter hvert som økonomi og kultur utvikles og den sosialistiske bevissthet hos Grusias arbeidende folk styrkes.

Det viste seg etter hvert at det ikke fantes noen nasjonalistisk organisasjon i Grusia. Tusenvis av uskvldige mennesker falt som offer for vilkårlighet og lovløshet. Alt dette hendte under Stalins "geniale" førerskap, - denne "det grusinske folks store sønn", som grusinerne gjerne kalte ham. (Bevegelse i salen.) [note]

Konflikten mellom Tito og Stalin

Stalins vilkårlighet viste seg ikke bare i avgjørelser som angikk landets eget indre liv, men også i saker som berørte Sovjet-Unionens internasjonale forbindelser.

Centralkomiteens plenumsmøte i juni studerte inngående grunnene til at konflikten med Jugoslavia utviklet seg. Det var en skammelig rolle Stalin her spilte. "Jugoslavia-affæren" inneholdt ingen problemer som ikke kunne ha vært løst gjennom kameratslige partidrøftelser.

Det lå ikke noe vesentlig til grunn for utviklingen av denne "affæren", det hadde vært fullt mulig å forhindre avbrytelsen av forbindelsen med dette land. Men dette betyr ikke at de jugoslaviske ledere ingen feil hadde begått og ikke hadde sine mangler. Men disse feil og mangler ble av Stalin forstørret i uhyrlig grad, noe som førte til avbrytelse av forbindelsene med et vennligsinnet land.

Jeg husker de første dagene da konflikten mellom Sovjet-Unionen og Jugoslavia kunstig begynte å blåses opp. En gang jeg kom fra Kiev til Moskva, ble jeg innbudt til å besøke Stalin. Han pekte på gjenparten av et brev som nylig var sendt Tito, og spurte: "Har du lest dette?" [note]

Uten å vente på svar, sa han: "Jeg vil riste på lillefingeren - og det er ingen Tito mer. Han vil falle".

Vi har fått betale dyrt for denne "risting av lillefingeren." Denne uttalelsen var en avspeiling av Stalins stormannsgalskap, men det var akkurat slik han opptrådte: "Jeg vil riste på lillefingeren - så fins det ingen Kosior mer. Jeg vil riste på lillefingeren igjen - og så forsvinner Vosnesenski, Kutsnetsov og mange andre."

Men dette skjedde ikke med Tito. Det hjalp ikke hvor meget Stalin ristet på lillefingeren, og hva han ellers hadde å riste på, Tito falt ikke. Hvorfor? Grunnen er at Tito i saken om våre uoverensstemmelser med de jugoslaviske kameratene hadde bak seg en stat og et folk, som hadde gått gjennom en hard skole i kampen for frihet og uavhengighet, et folk som sluttet opp om sine ledere.

Dere ser hva Stalins storhetsvanvidd førte til. Han hadde fullstendig mistet sansen for virkeligheten. Han demonstrerte sin mistenksomhet og sitt hovmod ikke bare overfor enkeltpersoner i Sovjet-Unionen, men i forholdet til hele partier og nasjoner.

Vi har omhyggelig gransket det jugoslaviske spørsmål og funnet fram til en grei løsning som er godtatt av folkene både i Sovjet-Unionen og Jugoslavia, den er også godtatt av de arbeidende masser i folkedemokratiene og hele den progressive menneskehet. Likvideringen av det abnorme forhold til Jugoslavia var til fordel for hele fredens leir og betydde styrkelse av freden i hele verden.

"Lege-sammensvergelsen."

La oss så ta fatt på "Saken om legesammensvergelsen". (Bevegelse i salen.) I virkeligheten var det ingen "sak" utover en erklæring fra den kvinnelige lege Timasjuk, som sannsynligvis sto under innflytelse av en eller annen og hadde full ordre om å skrive et brev til Stalin med påstand om at legene anvendte feilaktige medisinske behandlingsmetoder. (I virkeligheten var hun en uoffisiell medarbeider i statens sikkerhetstjeneste.) [note]

Et slikt brev var tilstrekkelig for Stalin til å trekke den øyeblikkelige slutning at det fantes en legesammensvergelse i Sovjet-Unionen. Han ga ordre om å arrestere en gruppe framtredende sovjetiske spesialister. Han ga personlig anvisninger om hvordan etterforskningen og forhøret av de arresterte personer skulle foregå.

Han ga beskjed om at Vinogradov, medlem av Vitenskapsakademiet, skulle legges i lenker. En annen skulle man slå. Til stede på denne kongress som delegert er tidligere minister for statens sikkerhet, kamerat Ignatjev. Brysk hadde Stalin sagt til ham: "Hvis De ikke får legene til å tilstå, vil De bli et hode kortere." (Opphisselse i salen.) [note]

Stalin tilkalte personlig forhørsdommeren og ga ham instrukser og anvisninger om hvilke metoder som skulle brukes i etterforskningen. Disse metoder var enkle - slå, slå og igjen, slå.

Kort tid etter at legene var arrestert fikk vi medlemmer av det politiske byrå tilsendt protokoller fra legene - deres tilståelser. Etter at disse protokollene var utdelt, sa Stalin: "Dere er blinde som kattunger. Hva ville skje uten meg? Landet vil gå til grunne fordi dere ikke forstår hvordan fienden skal oppdages." [note]

Saken ble fremlagt slik at ingen kunne kontrollere de kjensgjerninger som etterforskningen var basert på. Det var ingen mulighet for å kontrollere kjensgjerningene ved å søke kontakt med dem som hadde avgitt tilståelsene.

Men vi hadde en følelse av at saken mot de arresterte leger var tvilsom. Vi kjente noen av dem personlig, de hadde nemlig behandlet oss. Da vi undersøkte denne "sak" etter Stalins død, fant vi at den var oppdiktet fra begynnelse til slutt.

Denne skjendige saken var satt i verk av Stalin, men han fikk ikke tid til å bringe den til avslutning (slik som han hadde tenkt det), og derfor er legene fremdeles i live. Nå har de alle fått sin oppreisning. De arbeider på samme steder som før, de behandler ledende folk, medlemmer av regjeringen ikke unntatt.

I organiseringen av de forskjellige skitne og skjendige saker, har Beria spilt en nederdrektig rolle, denne rabiate fiende av vårt parti, agenten for et fremmed lands etterretningsvesen som hadde tilrevet seg Stalins fortrolighet. Hvordan kan det ha gått for seg at denne provokatør oppnådde en slik posisjon i parti og stat at han ble første visestatsminister i Sovjet-Unionens regjering og medlem av Centralkommiteens politiske byrå? Det er nå fastslått at denne kjeltringen klatret opp regjeringsstigen over utallige lik.

Var det noe som tydet på at Beria var en fiende av partiet? Ja, det var det.

Kaminski arrestert og henrettet

Allerede i 1937 sa tidligere folkekommissar for helsevesen, Kaminski, på et plenumsmøte i Centralkomiteen at Beria arbeidet for Mussavets etterretningsvesen. Men møtet var knapt slutt før Kaminski ble arrestert og skutt. Hadde Stalin undersøkt Kaminskis erklæring? Nei, Stalin trodde på Beria, og det var nok for ham. Og når Stalin trodde på noen eller trodde noe, så kunne ingen si noe som gikk imot denne oppfatning. Enhver som hadde våget å uttrykke opposisjon, ville ha møtt samme skjebne som Kaminski. [note]

Det var også andre tegn. Der, erklæring som kamerat Snegov avga på møte i partiets Centralkomite, er interessant (han har også nylig fått oppreisning etter å ha sittet 17 år i fangeleir). Snegov skriver: [note]

"I forbindelse ined det; foreslåtte rehabilitering av tidligere medlem av Centralkomiteen, Kartvelisjvili-Lavrentjev, har jeg overlatt representanter for komiteen for statens sikkerhet en detaljert redegjørelse for Berias rolle i håndteringen av Kartvelisjvilis sak og om de kriminelle motiver som Beria var leder av. [note]

Etter min oppfatning er det uomgjengelig nødvendig å minne om en viktig kjensgjerning som angår denne sak og henlede Centralkomiteens oppmekrsom på den, idet jeg ikke fant det riktig å ta den med i etterforskningsdokumentene.

På møte i organisasjonsbyrået i Sovjet-Unionens kommunistiske partis Centralkomite den 30. oktober 1931 avla Kartvelisivili, sekretær i kistriktskomitéen for Trans-Kaukas, rapport. Alle medlemmer af distriktskomitéen var til stede. Av dem er jeg alene i live.

På dette møte sluttet Stalin sir, tale med et forslag om følgende sammensetning av sekretariatet for distriktskomiteen i Trans-Kaukas: førstesekretær Kartvelisjvili, annensekretær Beria idet var første gang i partiets historie at Berias navn ble nevnt som kandidat til et verv i partiet),

Kartvelisjvili svarte at han kjente Beria godt og av den grunn kategorisk nektet å samarbeide med ham. Stalin foreslo da at dette spørsmål skulle bli stående åpent, så kunne det bli en løsning under arbeidets gang. To dager senere ble det bestemt at Beria skulle overta stillingen, og at Kartvelisjvili skulle deporteres fra Trans-Kaukas.

Dette kan bekreftes av kameratene Mikojan og Kaganovitsj som var til stede på møtet.

Det langvarige uvennskap mellom Kartvelisjvili og Beria var alminnelig kjent. Det går tilbake til den gangen kamerat Sergo Ordsjonikidse arbeidet i Trans-Kaukas. Kartvelisjvili var Sergos nærmeste medarbeider Uvennskapet med Beria fikk denne til å lage en "sak" mot Kartvelisjvili.

Det er betegnende at Kartvelisjvili i denne "sak" ble anklaget for et terroistisk anslag mot Beria. [note]

Siktelsen i saken mot Beria inneholder en drøftelse av hans forbrytelser. Det blir nødvendig å trekke fram en del momenter, da det er mulig at ikke alle delegerte på kongressen har lest dette dokument. Jeg vil minne om Berias nederdrektige disposisjoner i sakene mot Kedrov, Golubjev og Golubjevs stemor, personer som ønsket å informere Centralkomiteen om Berias forræderske virksomhet. De ble skutt uten rettergang, og dommen ble avsagt med tilbakevirkende kraft etter henrettelsen. [note]

Et brev fra en gammel bolsjevik

Her skal vi refere hva den gamle kommunist kamerat Kedrov skrev til Centralkomiteen ved kamerat Andrejev (som da var Centralkomiteens sekretær): [note]

"Fra en dyster celle i Lefortovski-fengslet ber jeg om hjelp. La mitt redselskrik nå Deres ører, vær ikke lenger døv. Ta meg under Deres beskyttelse. Vær så snill å fri meg fra forhørenes mareritt, vis at alt er en feiltagelse. [note]

Jeg lider uskyldig. Vær så snill å tro meg. Tiden vil vitne om sannheten. Jeg er ingen provokatør-agent for der, tsaristiske okhrana. Jeg er ingen spion. Jeg er ikke medlem av noen anti-sovjetorganisasjon, slik jeg gjennom angiveri er beskyldt for. Jeg er heller ikke skyldig i andre forbrytelser mot partiet og regjeringen. Jeg er en gammel bolsjevik uten plett. Jeg har ærlig kjempet i partiets rekker for folkets vel og framgang i nesten 40 år. [note]

I dag blir jeg, en mann på 62 år, truet av forhørsdommerne med enda hardere, enda mer grusomt og nedverdigende fysisk press. De er ikke lenger i stand til å innse sin feil og begripe at deres handlemåte i min sak er ulovlig og utillatelig. De forsøker å rettferdiggjøre sine handlinger ved å framstille meg som en forherdet og fanatisk fiende, og de krever enda hardere behandling. Men la partiet få vite at jeg er uskyldig, og at ingen ting kan forvandle en lojal partiets sønn til en fiende, ikke engang når han trekker sin siste pust for døden.

Men jeg har ingen utvei. Jeg kan ikke unndra meg de hissige, voldsomme slagene som faller over meg.

Men alt har sin grense. Torturen har nådd sin siste fase. Min helse er brutt, min styrke og energi ebber ut, slutten er nær. At dø i et sovjetfengsel, brennemerket som en nedrig fedrelandsforræder - hva kan være mer avskyelig for et hederlig menneske. Hvor grufullt alt dette er! Ubeskrivelig bitterhet og smerte fyller mitt hjerte.

Nei! Nei! Dette må ikke skje, det kan ikke skje - jeg skriker det ut. Hverken partiet, sovjet-regjeringen eller folkekommissar L. P. Beria kan tillate denne grusomme og uopprettelige urett. Jeg er fast overbevist om at jeg bare jeg fikk adgang til et rolig, objektivt forhør, uten stygge skrik, uten raseri og grusom tortur, lett skulle kunne bevise hvor grunnløse alle anklagene er. Det er min sikre tro at sannhet og rettferdighet vil seire. Jeg tror. Jeg tror."

Den gamle bolsjevik kamerat Kedrov ble funnet uskyldig av militærkollegiet. Men likevel ble han skutt etter ordre av Beria. (Forbitrelse i salen.)

Beria behandlet også kamerat Ordsjonikidses familie på en grusom måte. Og hvorfor? Fordi Ordsjonikidse hadde forsøkt å hindre Beria i å gjennomføre sine skammelige planer. Beria fikk fjernet alle personer som hadde mulighet til å blande seg opp i hans saker.

Ordsjonikidse var alltid en motstander av Beria, og dette fortalte han Stalin. I stedet for å undersøke saken og ta de nødvendige skritt, tillot Stalin at Ordsjonikidses bror ble likvidert og drev Ordsjonikidse til en slik tilstand at han bare hadde å skyte seg. (Forbitrelse i salen.) Slik var Beria. [note]

Beria ble avslørt av partiets Centralkomite like etter Stalins død. Som et resultat av særlig inngående rettsforhandlinger ble det fastslått at Beria hadde begått de forferdeligste forbrytelser, og han ble skutt.

Spørsmålet melder seg om hvorfor ikke Beria, som hadde likvidert titusenvis av parti- og sovjetarbeidere, ble avslørt mens Stalin levde. Grunnen til at han ikke ble avslørt tidligere, er at han meget behendig forsto å utnytte Stalins svakheter. Samtidig som han matet Stalin med mistankens ånd, hjalp han Stalin i alt og handlet med hans støtte.

Stalins forherligelse av seg selv.

hammer star stalin hammer star krushchev hammer star stalin hammer star

Førra side   |   Neste side   |   Retur