www.ebbemunk.dkarrowKrusjtsjovs hemmelige tale (1956)

hammer star stalin hammer star krushchev hammer star stalin hammer star

Persondyrkelsen | Fiende av folket | 17. partikongress | Den store Fedrelandskrigen | Etter krigen | Selvforherligelse | Etterskrift og noter

Førra side   |   Neste side   |   Retur

Selvforherligelse

Kamerater! Persondyrkelsen nådde slike uhyrlige høyder vesentlig fordi Stalin selv understøttet forherligelsen av sin egen person med alle tenkelige midler. Dette bekreftes av utallige kjensgjerninger. Et av de mest karakteristiske eksempler på Stalins selvforherligelse og mangel på den mest elementære beskjedenhet er hans "Kort biografi" som ble utgitt i 1948. [note]

Denne bok er et uttrykk for den mest grenseløse selvsmiger, et eksempel på hvordan et menneske gjøres til guddom og omskapes i ufeilbarlig opphøyethet, "den største fører", "alle tiders og nasjoners sublime strateg". Til slutt var det ingen ord igjen, når Stalin skulle heves til himmelen.

Det er ikke nødvendig å gi flere eksempler på den motbydelige selvforherligelse som fyller boka. Alt vi trenger å tilføye er at det hele er godkjent og redigert av Stalin personlig, og enkelte ting er tilføyd med hans egen håndskrift i manuskripet. [note]

Hva var det Stalin fant så viktig å føye til i boka? Ville han avkjøle gløden hos de smiskere som hadde komponert hans "Kort biografi"? Nei! Han merket av de stedene hvor lovprisningen av hans fortjenester ikke var tilstrekkelig.

Her er noen eksempler som er betegnende for Stalins virketrang, tilføyd med hans egen håndskrift:

"I denne kampen mot skeptikere og kapitulanter, trotskister og sinovjister, bucharinister og kamenjevister, ble etter Lenins død den ledende partikjernen sveiset sammen ... som med den store Lenins fane hevet, samlet partiet bak Lenins bud og førte sovjetfolket inn på den brede vei til industrialisering av landet og kollektivisering av jordbruket. Leder av denne kjernen og partiets og statens førende kraft var kamerat Stalin."

Slik skriver Stalin om seg selv! Så tilføyer han:

"Selv om han utførte sin oppgave som leder av parti og folk med fullendt dyktighet og nød godt av hele sovjetfolkets betingelsesløse støtte, tillot han aldri at hans gjerning ble beheftet med selv den minste antydning til forfengelighet, innbilskhet eller smiger."

Hvor og når kan en leder tillate seg en slik selvros? Er det en leder av den marxistisk-leninistiske typen verdig? Nei. Nei, det var presis denslags Marx og Engels gikk så sterkt imot. Også Vladimir Iljitsj Lenin fordømte det alltid på det skarpeste.

I utkastet til boken forekom følgende setning: "Stalin er våre dagers Lenin." Denne setning forekom Stalin å være for svak, så med sin egen håndskrift rettet han den til: "Stalin er den verdige viderefører av Lenins arbeid, eller som det sies i vårt parti, Stalin er våre dagers Lenin." Dere ser godt hvor velformet det er, ikke av nasjonen, men av Stalin selv.

Det er mulig å gjengi mange slike attester med selvros, skrevet i manuskriptet til denne bok med Stalins egen håndskrift. Særlig utstyrer han seg generøst med lovprisning av sitt militære geni, av sine strategiske talenter.

Jeg vil sitere enda en tilføyelse fra Stalin, den angår temaet Stalins militære geni. Han skriver:

"Den høyststående sovjetiske militærvitenskap er takket være kamerat Stalin utviklet videre. Kamerat Stalin har utviklet teorien om de permanent virkende faktorer som er avgjørende for en krigs utfall og teorien om det aktive forsvar. Videre har han utviklet lovene for motoffensiv og offensiv, loven om samvirket mellom alle tje- nestegrener og våpenarter i moderne krigføring, loven om, store tankformasjoner og flystyrker i moderne krig og loven om artilleriet som det mest fryktinngytende våpen. Ved de forskjellige vendepunkter i krigen var det Stalins geni som fant de riktige løsninger, som tok hensyn til alle omstendigheter ved den foreliggende situasjon." (Bevegelse i salen.)

Videre skriver Stalin:

"Stalins militære mesterskap utfoldet seg både i forsvar og i angrep. Kamerat Stalins geni satte ham i stand til å forutse fiendens planer og slå dem i stykker. De slag hvor kamerat Stalin ledet sovjetarmeene, er glimrende eksempler på operativ militær dyktighet."

På denne måten ble Stalin lovprist som strateg. Og av hvem? Av Stalin selv, ikke i sin rolle som strateg, men i rollen som forfatter og utgiver, en av hovedskribentene til denne selvforherligende biografi.

Slik, kamerater, er kjensgjerningene. Vi burde heller si de skammelige kjensgjerninger.

Og enda et faktum fra den samme "Kort biografi av Stalin" Som bekjent ble "Sovjet-Unionens kommunistiske partis (bolsjevikenes) historie, kort kurs" skrevet av en kommisjon nedsatt av partiets Centralkomite. [note]

Denne bok, som i parentes bemerket, også er gjennomsyret av persondyrkelse, er skrevet av en utvalt gruppe av forfattere. Denne kjensgjerning kommer til uttrykk i følgende formulering i korrekturavtrykket til "Kort biografi av Stalin":

"En kommisjon nedsatt av Centralkomiteen i Sovjet-Unionens kommunistiske parti (bolsjevikene) har under ledelse av kamerat Stalin og med hans særdeles aktive personlige deltagelse, utarbeidet et "Kort kurs i Sovjet-Samveldets kommunistiske partis (bolsjevikenes) historie."

Men endog ikke denne formulering tilfredsstilte Stalin. I stedet ble følgende setning satt inn i den endelige versjon av "Kort biografi av Stalin":

"I 1938 utkom boka "Sovjet-Unionens kommunistiske partis (bolsjevikenes) historie, kort kurs", skrevet av kamerat Stalin og godkjent av en kommisjon nedsatt av Centralkomiteen i Sovjet-Unionens kommunistiske parti (bolsjevikene)."

Går det an å tilføye noe mer? (Bevegelse i salen.)

Som dere ser, en overraskende metamorfose forvandlet en bok skrevet av en gruppe til en bok skrevet av Stalin. Det er ikke nødvendig å forklare hvordan og hvorfor denne metamorfose har funnet sted.

Et spørsmål er på sin plass: Hvis det er Stalin som har skrevet denne bok, hvorfor var det da nødvendig å lovprise personen Stalin så meget og forvandle hele vårt ærerike kommunistiske partis historie i perioden etter oktoberrevolusjonen til en frukt ene og alene av "Stalins geni"?

Ga denne bok et riktig bilde av partiets innsats i den sosialistiske omdannelse av landet, i oppbyggingen av det sosialistiske samfunn, i industrialiseringen og kollektiviseringen av landet, av de andre skritt som partiet har tatt i usvikelig troskap mot den kurs Lenin trakk opp? Denne bok taler fortrinnsvis om Stalin, om hans taler, hans rapporter. Alt uten det minste unntak er knyttet til hans navn.

Og når så Stalin påstår at han selv har skrevet "Sovjet-Unionens kommunistiske partis historie, kort kurs", så må det i det minste vekke forundring. Kan en marxist-leninist skrive slik om seg selv, lovprise sin egen person like til himmels?

Eller la oss ta tilfellet med Stalin-prisene. (Bevegelse i salen.) Ikke en gang tsarene opprettet priser som de oppkalte etter seg selv. [note]

Stalin blir lovprist i nasjonalforsamlingen

Stalin anerkjente som den beste en tekst til Sovjet-Unionens nasjonalsang som ikke inneholder et eneste ord om det kommunistiske parti. Men den inneholder følgende uovertrufne lovprisning av Stalin:

"Til troskap mot folket har Stalin oss fostret,

reist oss til arbeid og dåd."

I disse linjer fra nasjonalsangen er hele den oppdragende, ledende og inspirerende aktivitet som hører det store leninistiske parti til, overfdrt til Stalin. Det er klart at dette er en ren avvikelse fra marxismen-leninismen, en åpenbar fortegning og reduksjon av partiets rolle. [note]

Vi kan tilføye som en opplysning at Centralkomiteens presidium allerede har vedtatt en resolusjon om utarbeidelsen av en ny tekst til nasjonalsangen, en tekst som skal gi en gjenspeiling av folkets rolle og partiets rolle. (Kraftig, langvarig bifall.) [note]

Og var det kanskje uten Stalins vitende at mange av våre største bedrifter og byer ble oppkalt etter ham? Var det uten hans vitende at Stalin-monumenter ble reist over hele landet - disse "minnesmerker over den levende"?

Det er et faktum at Stalin selv den 2, juli 1951 undertegnet en resolusjon fra Sovjet-Unionens ministerråd om reising av et imponerende Stalin-monument ved Volga-Donkanalen. Den 4. september samme år ga han ordre om at 33 tonn kopper skulle stilles til rådighet for dette imponerende monument.

Enhver som har besøkt Stalingrad-området, må ha sett den veldige statuen som reises der, og det på et sted hvor knapt noe menneske ferdes. Veldige summer ble brukt til reisingen av monumentet på en tid da folk der omkring hadde bodd i hytter helt siden krigen. Tenk over det selv. Hadde Stalin rett da han skrev i sin biografi "... tillot han aldri at hans gjerning ble beheftet med selv den minste antydning til forfengelighet, innbilskhet eller smiger"?

Mangel på respekt for Lenin

Samtidig ga Stalin bevis for sin manglende respekt for Lenins minne. Det er ingen tilfeldighet at det er gått mer enn 30 år siden det ble besluttet å oppføre et Sovjetenes palass som monument over Vladimir Iljitsj, uten at palasset er reist. Oppførelsen ble stadig utsatt, og prosjektet lot man falle.

Vi kan heller ikke la være å minne om sovjetregjeringens resolusjon av 14. august 1925 om "opprettelse av Lenin-priser for arbeid innen undervisningen". Denne resolusjon ble offentliggjort i pressen, men ennå i dag fins det ingen Lenin-priser. Det skal det også rettes på. (Stormende, langvarig bifall.)

Takket være de kjente metoder som jeg har beskrevet og illustrert gjennom sitater fra f, eks. "Kort biografi" av Stalin - ble så lenge Stalin levde alle begivenheter utlagt som om Lenin bare spilte en annen rangs rolle, endog under den sosialistiske oktaberrevolusjon. I mange filmer og litterære verker er Lenins skikkelse uriktig framstilt og utillatelig nedvurdert.

Stalin elsket å se filmen "Det uforglemmelige år 1919", hvor han blir vist stående på trinnet i et pansertog og praktisk talt slår fienden på flukt med sin sabel. Måtte Klement Jefremovitsj (Vorosjilov), vår kjære venn, få det nødvendige mot til å skrive sannheten om Stalin. Når det kommer til stykket, vet han hvordan Stalin kjempet. Det vil bli vanskelig for Vorosjilov å påta seg dette, men det ville være bra om han gjorde det. Alle ville sette pris på det, både folket og partiet. Endog hans barnebarn ville takke ham. (Langvarig bifall.) [note]

I omtale av begivenheter fra oktoberrevolusjonen og av borgerkrigen er det inntrykk skapt at Stalin alltid spilte hovedrollen, som om Stalin over alt og til enhver tid hadde gitt Lenin råd om hva som skulle gjøres, og hvordan det skulle skje. Men dette er å baktale Lenin. (Langvarig bifall.)

Jeg vil antagelig ikke synde mot sannheten om jeg sier at 99 prosent av de personer som er til stede her, hadde hørt meget lite og visste meget lite om Stalin før 1924, mens Lenin var kjent av alle, han var kjent av hele partiet og hele folket, fra barna til de gråhårede. (Stormende, langvarig bifall.)

Alt dette må bli omhyggelig revidert, slik at historie, litteratur og bildende kunst kan gi et riktig bilde av V. I. Lenins rolle og av de store gjerninger som vårt kommunistiske parti og sovjetfolket - det skapende folk, har utført. (Bifall.)

Redd sin egen skygge

Kamerater! Persondyrkelsen har ført til anvendelsen av feilaktige prinsipper i partiarbeidet og den økonomiske virksomhet. Den har ført til grove krenkelser av det indre parti- og sovjetdemokrati, til steril administrasjon og alle slags avvikelser, til tildekning av mangler og forskjønnelse av virkeligheten. Vårt folk fostret mange smiskere og spesialister i falsk optimisme og fusk.

Vi skal heller ikke glemme at de mange arrestasjoner av ledere i parti, sovjeter og næringsliv, førte til at mange arbeidere begynte å arbeide usikkert og vise altfor stor forsiktighet, de ble redd for alt som var nytt, redd sine egne skygger, de begynte å vise mindre initiativ i sitt arbeid.

Ta f. eks. parti- og sovjet-resolusjoner. De ble utarbeidet som ren rutine uten hensyn til den konkrete situasjon. Dette gikk så langt at mange partifolk leste opp sine taler, selv på de minste møter. Alt dette skapte fare for formalisme i parti- og sovjet-arbeidet og for byråkratisering av hele apparatet.

Feilaktig jordbrukspolitikk

Stalins motvilje overfor livets realiteter og det faktum at han ikke var klar over tilstanden utover i landet, ga seg uttrykk i hans ledelse av landbruket.

Enhver som interesserte seg det minste for forholdene i landet, måtte se landbrukets vanskelige stilling. Men Stalin så det aldri. Gjorde vi Stalin oppmerksom på dette? Ja, vi sa fra, men fikk ingen støtte. Hvorfor? Fordi Stalin aldri reiste noe sted, aldri møtte arbeidere i byene og på kollektivbrukene. Han kjente ikke til den aktuelle situasjon utover i landet.

Han kjente landet og landbruket bare fra filmen. Og disse filmene hadde pyntet opp og forskjønnet den faktiske situasjon på landsbygda.

Mange filmer avbildet livet på kollektivbrukene ved å vise bord som ble tynget ned av vekten av kalkuner og gjess. Apenbart trodde Stalin at det var slik.

Vladimir Iljitsj Lenin så annerledes på livet. Han var alltid i nær kontakt med folket. Han pleide motta bondelegasjoner og talte ofte på fabrikkmøter. Han besøkte ofte landsbyene og talte med bøndene.

Stalin holdt seg atskilt fra folk, og reiste aldri noe sted. Slik var det i årtier. Siste gang han besøkte en landsby var i 1928, da han besøkte Sibir i forbindelse med kornleveransene. Hvordan skulle han da kunne kjenne forholdene i landet? [note]

En gang ble han under en diskusjon gjort oppmerksom på at situasjonen på landsbygda var vanskelig og at det særlig sto dårlig til med husdyrholdet og kjøttproduksjonen. Så ble, det nedsatt en kommisjon som fikk i oppdrag å utarbeide en resolusjon som fikk betegnelsen "Midler for videreutvikling av kvegavl i kolkhoser og sovkhoser". Vi utarbeidet så dette prosjekt.

Naturligvis tok de forslag vi den gang utarbeidet ikke med alle muligheter, men vi pekte på metoder til fremme av kvegavlen på kolkhoser og sovkhoser. Vi hadde foreslått at prisene på slike produkter skulle heves, for å gi arbeiderne på brukene og maskin- og traktorstasjonene en materiell spore til å fremme kvegavlen. Men vår plan ble aldri godtatt, og i februar 1953 ble den lagt til side for godt.

Hva mer er, mens denne planen ble gjennomgått, foreslo Stalin at skatten på kolkhosene og kolkhosarbeiderne skulle forhøyes med 40 milliarder rubler. Etter hans mening hadde bøndene det bra, og kolkhosarbeideren trengte bare å selge en kylling til for å betale hele skatten.

Forestill dere hva dette betyr. 40 milliarder rubler er faktisk en sum som kolkhosarbeiderne ikke nådde opp til ved hele sitt salg av produkter til regjeringen. I 1952, f, eks., mottok kolkhosene og kolkhosarbeiderne 26 280 millioner rubler for alle de produkter som ble levert og solgt til regjeringen.

Bygde Stalins standpunkt i det hele tatt på data? Naturligvis ikke.

I slike tilfelle interesserte han seg ikke for tall og kjensgjerninger. Hvis Stalin sa noe, så betydde det at slik var det - han var jo et "geni", og et geni behøver ikke telle, han behøver bare å se, og han kan straks fortelle hvordan det skal være. Når han uttrykte sin mening, måtte alle gjenta den og beundre hans visdam.

Men hvor meget visdom var det i hans forslag om å heve skattene på landbruket med 40 milliarder rubler? Ingen, absolutt ingen, for forslaget var ikke basert på noen vurdering av den aktuelle situasjon, men på fantastiske ideer unnfanget av en mann som hadde fjernet seg fra virkeligheten.

Vi holder nå på å arbeide oss langsomt ut av en vanskelig situasjon i landbruket. Delegatenes taler på den 20. kongress har gledet oss alle. Vi er glad for at så mange har talt og at betingelsene er til stede for å opfylle den 6. fem-årsplan for husdyrholdet ikke bare på en fem-årsperiode, men på to eller tre år. Vi er overbevist om at vi med hell vil nå de mål vi har stilt oss i den nye fem-årsplan. (Langvarig bifall.)

Hvordan kunne det skje?

Kamerater! Når vi så sterkt kritiserer den persondyrkelsen som fikk slikt stort omfang mens Stalin levde, når vi snakker om de mange negative foreteelser som fulgte med denne kultus som er så fremmed for marxismen-leninismen, er det noen som vil spørre: Hvordan har dette vært mulig? Stalin ledet partiet og landet i tretti år, og mange seire har vi vunnet i hans levetid. Kan vi benekte det? Etter min oppfatning kan spørsmålet bare stilles slik av personer som er forblindet og hjelpeløst hypnotisert av persondyrkelsen, av personer som ikke forstår revolusjonens og Sovjetstatens egentlige innhold, av dem som ikke i leninistisk forstand forstår partiets og folkets rolle i utviklingen av sovjetsamfunnet.

Den sosialistiske revolusjon ble klassen og de fattige bønder, delvis store bønder. Den ble gjennomført av arbeiderunderstøttet av de middelav folket under ledelse av det bolsjevikiske parti. Lenins store fortjeneste ligger i den kjensgjerning at han skapte et kjempende parti for arbeiderklassen. Men han var væpnet med en marxistisk forståelse av lovene for den sosiale utvikling og vitenskapen om proletariatets seier i kampen mot kapitalismen, og han stålsatte dette parti i den revolusjonære massekamps smeltedigel. I denne kamp forsvarte partiet konsekvent folkets interesser, det ble dets erfarne leder som førte de arbeidende masser fram til makterobring og grunnleggelse av den første sosialistiske stat.

Dere husker alle Lenins kloke ord om at sovjetstaten er sterk, fordi massene forstår at historien skapes av folkets mangfoldige millioner.

Våre historiske seire har vi vunnet takket være partiets organisatoriske arbeid, takket være de mange organisasjoner ute i distriktene og vårt store folks selvoppofrende arbeid. Disse seire er et resultat av folkets og det samlede partis store pågangsmot og aktivitet, og ingen frukt av Stalins førerskap, slik det ble framstilt i persondyrkelsens tid.

Når vi skal bedømme disse problemer som marxister og leninister, må vi utvetydig fastslå at den form for førerskap som praktisertes i Stalins siste leveår, ble en alvorlig hindring for den sovjetiske sosiale utvikling.

Stalin unnlot ofte gjennom måneder å ta opp særdeles viktige problemer som angikk partiets liv og statens velferd, og som ingen utsettelse tålte. Under Stalins førerskap ble våre fredelige forbindelser med andre land ofte truet, fordi en-manns-beslutninger kunne skape - og ofte skapte - alvorlige komplikasj oner.

Når vi i de siste år har vært i stand til å frigjøre oss fra persondyrkelsens skadelige praksis og ta en rekke riktige skritt på innen- og utenrikspolitikkens område, har vi alle kunnet se hvordan aktiviteten har økt like foran øynene på oss, hvordan de brede arbeidende massers aktive innsats har utviklet seg, hvor befruktende alt dette har virket på den økonomiske og kulturelle utvikling. (Bifall.)

De var redd for livet

Enkelte kamerater kan spørre: Hvor har medlemmene av Centralkomiteens politiske byrå vært henne? Hvorfor satte de seg ikke i tide mot persondyrkelsen? Hvorfor blir dette gjort først nå?

Først må vi ta i betraktning at medlemmene av det politiske byrå har sett forskjellig på disse foreteelser til de forskjellige tider. Til å begynne med ga de Stalin sin støtte, fordi han var en av de sterkeste marxister; og hans logikk, hans styrke og hans vilje hadde en sterk innflytelse på partikadrene og partiets arbeid.

Vi vet at Stalin etter Lenins død, særlig i de første årene, kjempet aktivt for leninismen mot den leninistiske teoris fiender og mat dem som slo inn på andre veier. Med utgangspunkt i den leninistiske teori gikk partiet med sin Centralkomite i spissen i gang med en storslagen sosialistisk industrialisering av landet, kollektivisering av landbruket og en kulturell revolusjon.

På den tiden vant Stalin stor popularitet, sympati og støtte. Partiet sto midt oppe i kampen mot dem som forsøkte å lede landet bort fra den riktige, leninistiske vei, det måtte kjempe mot trotskister, sinovjevister, høyreelementer og borgerlige nasjonalister. Denne kamp var uunngåelig.

Men senere misbrukte Stalin sin makt mer og mer og han begynte å bekjempe framtredende folk innenfor parti og regjering, og å bruke terroristiske metoder mat hederlige sovjetmennesker. Som vi allerede har hørt, brukte Stalin slike metoder mot så ypperlige ledere i parti og regjering som Kosior, Rudsutak, Eiche, Postysjev og mange andre.

Forsøk på å matsette seg grunnløs mistanke og anklage resulterte i at opponenten falt som offer for undertrykkelsen. Dette er karakteristisk for kamerat Postysjevs fall.

I en av sine taler uttrykte Stalin sin misnøye med Postysjev og spurte ham: "Hva er De egentlig?"

Postysjev svarte åpent: "Jeg er bolsjevik, kamerat Stalin - bolsjevik." [note]

Denne forsikring ble først utlagt som mangel på respekt for Stalin, senere ble den sett på som en skadelig handling, og resulterte følgelig i at Postysjev uten grunn ble henrettet og stemplet som en "fiende av folket".

Under den situasjon som da utviklet seg snakket jeg ofte med Nikolai Aleksandrovitsj Bulganin. En gang vi to bilte sammen, sa han: "Det forekommer enkelte ganger at et menneske besøker Stalin, innbudt som en venn. Og mens han sitter sammen med Stalin, vet han ikke lenger hvor han siden skal hen, hjem eller i fengsel." [note]

Det er klart at slike forhold satte alle medlemmer i det politiske byrå i en meget vanskelig situasjon. Og når vi dessuten tar i betraktning at plenumsmøter i Centralkomiteen ikke ble sammenkalt i de siste år, og at møter i det politiske byrå bare forekom rent tilfeldig fra tid til annen, da kan vi forstå hvor vanskelig det må ha vært for det enkelte medlem av det politiske byrå å motsette seg en urettmessig eller feilaktig framgangsmåte, eller alvorlige feil og mangler i ledelsens praksis.

Oppdeling av Politibyrået

Som vi allerede har påvist, ble mange beslutninger truffet enten av en person eller på en helt tilfeldig måte, uten kollektive drøftelser. Den triste skjebne som rammet kamerat Vosnesensky, medlem av det politiske byrå, kjenner vi alle. Han falt som offer for Stalins vold. Det er karakteristisk at vedtaket om å fjerne ham fra det politiske byrå aldri ble drøftet, men ble til helt ureglementert. På samme måte forholder det seg med beslutningene om å fjerne Kutsnetsov og Rodionov fra sine stillinger.

Betydningen av Centralkomiteens politiske byrå ble redusert og dets arbeid desorganisert ved at det innenfor byrået ble dannet forskjellige kommisjoner - de såkalte "kvintetter", "sekstetter", "septetter" og "novenarier". Her er f. eks. en resolusjon fra det politiske byrå av 3. oktober 1946:

Stalins forslag:

  1. "Det politiske byrås kommisjon for utenlandske anliggender ("sekstetten") skal for framtiden i tillegg til utenlandske anliggender også ta seg av spørsmål som gjelder den indre oppbygging og innenrikspolitikk.
  2. Sekstetten skal supplere seg med formannen for Sovjet-Unionens statskommisjon for økonomisk planlegging, kamerat Vosnesensky, og skal ha betegnelsen septett.

Undertegnet: Centralkomiteens sekretær, J. Stalin."

Hvilken terminologi for en kortspiller! (Latter i salen.) [note]

Det er klart at dannelsen av den slags kommisjoner - "kvintetter", "sekstetter" og "novenarier" - innenfor det politiske byrå, var i strid med prinsippet om den kollektive ledelse. Resultatet var at enkelte medlemmer av det politiske byrå på denne måten ble forhindret fra å få berøring med viktige statsanliggender.

Et av de eldste medlemmer i partiet, Klement Jefremovitsj Vorosjilov, kom til å befinne seg i en nesten umulig situasjon. I en rekke år var han praktisk talt berøvet retten til å delta på møtene i det politiske byrå. Stalin nektet ham å delta på møtene i byrået og til å motta dokumenter. Når det politiske byrå hadde møter, og kamerat Vorosjilov fikk høre om det, telefonerte han hver gang og spurte om det var tillatt for ham å delta. Enkelte ganger tillot Stalin det, men alltid demonstrerte han sin misnøye.

På grunn av sin ekstreme mistenksomhet lekte Stalin også med den absurde tanken at Vorosjilov var engelsk agent. (Latter i salen.) Det er sant, engelsk agent. Det var installert et aviyttingsapparat i hans hjem, for å få tak i hva som ble sagt.

Ved egenhendig beslutning hadde Stalin også fjernet en annen mann fra arbeidet i det politiske byrå - Andrei Andrejevitsj Andrejev. Dette var en av hans mest åpenbart vilkårlige handlinger.

Molotov og Mikojan under mistanke.

La oss se på det første plenumsmøte i Centralkomiteen etter den 19. partikongress, da Stalin i sin tale tok for seg Vjatsjeslav Mikhailovitsj Molotov og Anastas Ivanovitsj Mikojan og med utgangspunkt i noen helt grunnløse anklager antydet at disse gamle partiarbeidere hadde forbrutt seg. Det er ikke utelukket_at kameratene Molotov og Mikojan ikke kunne ha talt på denne kongress hvis Stalin var blitt sittende ved roret noen måneder til.

Stalin hadde åpenbart planer om å kvitte seg med de gamle medlemmene av det politiske byrå. Han sa stadig at medlemmene i byrået burde skiftes ut med nye.

Hans forslag etter den 19. partikongress om å velge et presidium på 25 medlemmer for Centralkomiteen, tok sikte på å fjerne de gamle medlemmene i det politiske byrå og føre inn personer med mindre erfaring, som kunne prise ham i alle tonearter.

Vi må anta at dette også var et varsel om forestående tilintetgjørelse av de gamle medlemmene i det politiske byrå for at Stalins skammelige handlinger, som vi nå er opptatt med, skulle dekkes over.

Stalins tragedie

Kamerater! For å unngå gjentagelse av fortidens feilgrep har Centralkomiteen på det mest bestemte motsatt seg persondyrkelsen. Vi mener at Stalin ble overdrevent skamrost. Men Stalin har tidligere uten tvil gjort en stor innsats for partiet, arbeiderklassen og den internasjonale arbeiderbevegelsen.

Vi står overfor et problem som kompliseres av det faktum at alt hva vi nå har behandlet, ble gjort i Stalins levetid og under hans førerskap og medvirkning. Og Stalin var overbevist om at alt har vært nødvendig for å forsvare arbeiderklassens interesser mot fiendens komplotter, og angrep fra imperialismens leir.

Han har sett saken med utgangspunkt i arbeiderklassens og det arbeidende folks interesser, i den seirende sosialismes og kommunismes interesser. Vi kan ikke si det har vært en sanseløs despots handlinger. Han mente at det ble handlet i partiets interesser, i de arbeidende massers interesser, i revolusjonens navn og til forsvar for dens erobringer. Deri ligger hele tragedien!

Litt beskjedenhet vil ikke skade

Kamerater! Lenin har ofte understreket at beskjedenhet er en absolutt nødvendig bestanddel av en virkelig bolsjevik. Lenin var selv en levende personifikasjon av den største beskjedenhet. Vi kan ikke si at vi helt ut har fulgt dette Lenins eksempel. Det er nok å peke på at mange byer, fabrikker og industribedrifter, kolkhoser og sovkhoser, sovjetinstitusjoner og kulturelle institusjoner, har fått en betegnelse som om de - hvis jeg kan uttrykke det slik - skulle være personlig eiendom tilhørende en eller annen ledende mann innenfor parti og regjering, en person som fremdeles er i virksomhet og ved god helbred. Mange av oss har deltatt i denne praksis ved å stille våre navn til rådighet for forskjellige byer, distrikter, fabrikker og kolkhoser. Vi må rette på dette. (Bifall.)

Men dette må gjøres rolig og betenksomt. Centralkomiteen vil drøfte dette spørsmål og overveie det nøye, slik at vi unngår feil og overdrivelser. Jeg kan huske hvordan ukrainerne fikk høre om arrestasjonen av Kosior. Kiev radio åpnet programmene med ordene: "Dette er Radio Kosior." Da programmet en dag begynte uten at Kosiors navn ble nevnt, visste alle med sikkerhet at noe var skjedd med Kosior, at han antagelig var blitt arrestert. [note]

Så hvis vi i dag skulle begynne med å fjerne skilt og navn over alt, ville folk tro at disse kamerater, til hvis ære vedkommende bedrifter, byer eller kolkhoser var blitt oppkalt, altså nå var rammet av en ublid skjebne og sannsynligvis arrestert. (Bevegelse i salen.)

Hvordan er denne eller hin leders autoritet og betydning blitt bedømt? På grunnlag av hvor mange byer, industribedrifter og fabrikker, kolkhoser og sovkhoser som bærer hans navn. Kunne det ikke være på tide at vi opphever denne "privateiendom" og "nasjonaliserer" disse fabrikker og industribedrifter, disse kolkhoser og sovkhoser? (Latter og bifall, tilrop: "Det er riktig.") Det ville være til gagn for vår sak. Når det kommer til stykket har persondyrkelsen gitt seg uttrykk også på denne måten.

Vi bør bedømme spørsmålet om persondyrkelsen med det dypeste alvor. Vi kan ikke la denne saken komme utenfor partiet, særlig ikke til pressen. Det er grunnen til at vi behandler den her på lukket kongressmøte. Vi må vite hvor grensen går, vi må ikke gi fienden ammunisjon. Vi bør ikke vaske vårt skittentøy like for øynene på ham. Jeg skulle tro de delegerte på kongressen vil forstå og godkjenne alle disse forslag. (Stormende bifall.)

Partiets retningslinjer

Kamerater! Vi må avskaffe persondyrkelsen fullstendig, en gang for alle, vi må trekke de riktige slutninger både for det ideologisk-teoretiske og for det praktiske arbeid.

For å gjennomføre dette kreves det:

For det første at vi på bolsjevikisk vis fordømmer og utrydder persondyrkelsen, som en foreteelse fremmed for kollektiv partiledelse og normene for partilivet, og at vi utrettelig bekjemper ethvert forsøk på å gjeninnføre denne praksis i noen som helst form.

At vi vender tilbake til og daglig praktiserer de grunnleggende teser i den marxistisk-leninistiske vitenskap om folket som historiens skaper, folket som skaper av alle menneskehetens materielle og åndelige goder, vitenskapen om det marxistiske partis avgjørende rolle i den revolusjonære kamp for omdannelse av samfunnet og om kommunismens seier.

I denne forbindelsen er vi nødt til å nedlegge et stort arbeid, for med utgangspunkt i marxismen-leninismen, kritisk å studere og korrigere de vidt utbredte feilaktige oppfatninger som er forbundet med persondyrkelsen innenfor historie, filosofi, økonomi og andre vitenskaper. Det samme gjelder litteratur og kunst. Særlig er det påkrevd at vi i den nærmeste framtid utarbeider en vederheftig lærebok i vårt partis historie, redigert i samsvar med den vitenskapelige marxistiske objektivisme, en lærebok i sovjetsamfunnets historie og en bok som behandler begivenhetene under borgerkrigen og den store fedrelandskrigen.

For det annet at vi systematisk og konsekvent fortsetter det arbeid som partiets Centralkomite har gjennomført i de siste tre år og som karakteriseres ved en omhyggelig overvåking - i alle partiorganisasjoner fra bunn til topp - av de leninistiske prinsipper for partiførerskap, hvis særmerker er: for det første, hovedprinsippet om den kollektive ledelse, dernest prinsippet om overholdelse av normene for- partilivet i samsvar med partistatuttene og endelig prinsippet om den utstrakte anvendelse av kritikk og selvkritikk.

For det tredje at vi fullstendig gjenoppretter de leninistiske prinsipper for det sovjetiske sosialistiske demokrati, slik det kommer- til uttrykk i Sovjet-Unionens forfatning, og at vi bekjemper vilkårlig maktmisbruk fra enkeltpersoners side. De skadelige følgene av alle bruddene på den revolusjonære sosialistiske legalitet som har samlet seg opp over et langt tidsrom som resultat av persondyrkelsens negative innflytelse, må bli rettet opp igjen fullstendig.

Kamerater! Den 20. partikongress i Sovjet-Unionens kommunistiske parti har med ny styrke manifestert partiets urokkelige enhet, dets oppslutning om Centralkomiteen og dets resolutte vilje til å gjennomføre den store oppgaven å bygge kommunismen. (Stormende bifall.) Og det faktum at vi legger fram i alle sine forgreninger det grunnleggende problem om å overvinne den persondyrkelsen som er så fremmed for marxismen-leninismen, at vi legger fram problemet om å fjerne persondyrkelsens tyngende konsekvenser, det er vitnesbyrd om vårt partis store moralske og politiske styrke. (Langvarig bifall.)

Vi er absolutt forvisset om at vårt parti, væpnet med de historiske vedtak fra den 20. partikongress, vil lede sovjetfolket videre på den leninistiske vei til nye resultater og nye seire. (Stormende, langvarig bifall.)

Lenge leve vårt partis seierrike banner - leninismen! (Stormende, langvarig bifall som går over i ovasjoner. Alle reiser seg.)

hammer star stalin hammer star krushchev hammer star stalin hammer star

Førra side   |   Neste side   |   Retur