hammer star stalin hammer star krushchev hammer star stalin hammer star

XXe Congrès du parti communiste de l'union soviétique, Recueil de documents édité par Les cahiers du communisme

hammer star stalin hammer star krushchev hammer star stalin hammer star

Persondyrkelsen | Fiende av folket | 17. partikongress | Den store Fedrelandskrigen | Etter krigen | Selvforherligelse | Etterskrift og noter

Neste side

Persondyrkelsen og dens skadelige følger

Krusjtsjovs tale om Stalin.

Persondyrkelsen

Kamerater! I Centralkomiteens rapport til den 20. kongress, i flere av delegatenes taler og på de foregående møter i Centralkomiteen, er det blitt sagt ganske meget om persondyrkelsen og dens skadelige følger.

Etter Stalins død innledet partiets Centralkomite en politikk som tok sikte på klart og tydelig å påvise at det er utillatelig og fremmed for marxismen-leninismens ånd å opphøye en person, å gjøre ham til et overmenneske med overnaturlige egenskaper beslektet med en guds. Et slikt menneske forutsettes å vite alt, se alt, tenke for alle, å kunne gjøre alt og være ufeilbarlig i all sin gjerning.

En slik tro på et enkelt menneske, og da særlig på Stalin, er i mange år blitt dyrket hos oss.

Hensikten med denne rapport er ikke å gi en omfattende vurdering av Stalins liv og virke. Om Stalins fortjenester er det skrevet et fullt tilstrekkelig antall bøker, brosjyrer og studier i hans levetid. Stalins rolle under forberedelsen og gjennomføringen av den sosialistiske revolusjon, i borgerkrigen og i kampen for oppbyggingen av sosialismen i vårt land er alment kjent. Det er noe alle godt vet.

For øyeblikket behandler vi et spørsmål som har enorm betydning for partiet, både nå og i framtiden - det er spørsmålet om hvordan dyrkelsen av personen Stalin gradvis utviklet seg, en persondyrkelse som på et bestemt trinn ble kilden til en hel rekke ytterst alvorlige avvikelser fra partiprinsippene, partidemokratiet og den revolusjonære legalitet.

Skadevirkningene av persondyrkelsen

Da det er et faktum at alle ennå ikke helt og fullt forstår de praktiske konsekvenser av persondyrkelsen, den store skaden som krenkelsen av prinsippet om den kollektive ledelsen av partiet og konsentrasjonen av en enorm og ubegrenset makt i en manns hånd, har ført med seg, finner Centralkomiteen det absolutt nødvendig å gjøre det foreliggende materiale om denne sak tilgjengelig for Sovjet-Unionens kommunistiske partis 20. kongress.

La meg til å begynne med minne om hvor alvorlig marxismen-leninismens klassikere avviste ethvert uttrykk for persondyrkelse. I et brev til den tyske politiker Wilhelm Bloss skrev Marx:

"På grunn av min motvilje overfor enhver form for persondyrkelse offentliggjorde jeg aldri så lenge Internasjonalen eksisterte de tallrike adresser fra forskjellige land med anerkjennelse av min innsats. De plaget meg. Jeg svarte ikke engang på dem, unntatt enkelte ganger for a sette forfatterne på plass.

Engels og jeg gikk først trin i det hemmelige Kommunistforbund på deri betingelse at alt som smakte av suspekt autoritetsdyrkelse ble fjernet fra statuttene. Lasalle gjorde følgelig det stikk motsatte."

En tid senere skrev Engels:

"Både Marx og jeg har alltid vært imot enhver offentlig hyllest av enkeltpersoner, unntatt, de gangene det tradde en vesentlig hensikt. Og i hele vårt liv har vi alltid på det kraftigste satt oss imot slike manifestasjoner, når de har angått oss personlig."

Den store beskjedenhet som var karakteristisk for Vladimir Iljitsj Lenin, revolusjonens genius, kjenner vi til. Lenin understreket alltid folkets rolle som historiens skaper, partiets ledende og organiserende rolle som levende og skapende organisme, og også Centralkomiteens rolle.

Marxismen fornekter ikke den rolle arbeiderklassens førere spiller for ledelsen av den revolusjonære frigjøringsbevegelsen. Samtidig som Lenin la stor vekt på den rollen massenes ledere og organisatorer spilte, slo han nådeløst ned på ethvert uttrykk for dyrkelse av en enkelt person, og bekjempet utrettelig det syn på "helt" og "masse" som var marxismen så fremmed, og han avviste alle forsøk på å stille en "helt" opp imot massene og folket.

Lenin lærte at partiets styrke avhenger av dets ubrytelige enhet med massene, av det faktum at bak partiet følger folket -arbeiderne, bøndene, intelligensen. "Bare den kan erobre og beholde makten," sa Lenin, "som tror på folket, som øser av den kilde som fylles av folkets levende skaperkraft."

Lenin talte med stolthet om det bolsjevikiske kommunistparti som folkets leder og lærer, han krevde at alle viktige spørsmål skulle legges fram til bedømmelse for de velinformerte arbeidere og deres parti. Han sa: "Vi tror på partiet, i det ser vi vår tids visdom, ære og samvittighet."

Lenin motsatte seg bestemt ethvert forsøg på å redusere eller svekke partiets ledende rolle i sovjetstatens struktur. Han utarbeidet de bolsjevikiske prinsipper for ledelsen av partiet og normene for partilivet, idet han understreket at kollegialiteten er det bestemmende prinsipp for partiførerskap. Allerede i årene før revolusjonen kalte Lenin partiets Centralkomite for et kollektiv av ledere og partiprinsippenes vokter og tolker. "I perioden mellom kongressene," uttalte Lenin, "står Centralkomiteen vakt om partiets prinsipper og fortolker dem."

Samtidig som Vladimir Iljitsj framhevet Centralkomiteens rolle og dens autoritet, uttalte han: "Vår Centralkomite konstituerte seg som en strengt sentralisert og meget autoritativ gruppe."

Så lenge Lenin levde, var Centralkomiteen et virkelig uttrykk for partiets og nasjonens kollektive førerskap. Som kjempende marxistisk revolusjonær, tvang Lenin aldri sine oppfatninger inn på medarbeiderne med makt. Han forsøkte å overbevise; tålmodig forklarte han sine meninger til andre. Lenin passet alltid nøye på at normene for partilivet ble respektert, at partikongresser og møter i Centralkomiteen ble holdt med normale mellomrom.

I tillegg til alt hva V. I. Lenin har bidradd til arbeiderklassens og de arbeidende bønders seier, til vårt partis seir, til å sette den vitenskapelige kommunismes ideer ut i livet, viste han også sin store skarpsindighet ved i tide å oppdage de negative trekk som siden fikk så alvorlige følger hos Stalin.

Lenin karakteriserer Stalin

Med tanke på partiets og sovjetstatens framtidige skjebne ga V. I. Lenin en fullstendig riktig karakteristikk av Stalin, den gang han hevdet at det var nødvendig å ta opp til overveielse spørsmålet om å fjerne Stalin fra stillingen som generalsekretær. Begrunnelsen var at Stalin var ytterst brutal, ikke hadde den riktige innstilling til sine kamerater, at han var lunefull og misbrukte sin makt.

I desember 1922 skrev Vladimir Iljitsj i et brev til partikongressen:

"Siden han overtok stillingen som generalsekretær, har kamerat Stalin samlet en umåtelig makt i sine hender og jeg er ikke sikker på at han alltid vil være i stand til å bruke sin makt med den nødvendige takt." [note]

Dette brev - et politisk dokument av veldig betydning og kjent i partiets historie som Lenins "testament" er blitt delt ut til delegatene på den 20. partikongress. Dere har lest det, og dere vil uten tvil lese det om igjen mer enn en gang. Dere bor tenke over disse enkle ordene til Lenin hvor hans bekymring for parti, folk og stat, for den framtidige ledelse av partiets politikk, kommer til uttrykk.

Lenin sa:

"Stalin er ytterst brutal, og denne feil som nok kan tolereres i vårt midte- og i samværet mellom oss kommunister, blir en feil som... ikke kan tåles hos en mann som innehar stillingen som generalsekretær. Derfor vil jeg foreslå at kameratene tiar opp til overveielse hvordan man skal gå fram for å få fjernet Stalin fra sin stilling, og en ny mann valt, en mann først og fremst må adskille seg fra Stalin i bare en egenskap, nemlig større toleranse, større lojalitet, større vennlighet, en mer forståelsesfull holdning overfor kameratene, et mindre lunefullt temperament osv." [note]

Dette dokument fra Lenin ble bekjentgjort for delegatene på partiets 13. kongress, som drøftet spørsmålet om å forflytte Stalin fra stillingen som generalsekretær. Men delegatene uttalte seg til fordel for å beholde Stalin i stillingen, i håp om at han ville ta hensyn til Lenins kritiske ord og overvinne de feil som hadde gjort Lenin så alvorlig bekymret.

To nye dokumenter

Kamerater! Partikongressen bør få kjennskap til to nye dokumenter som bekrefter Stalins karakter, slik den allerede er tegnet opp av Lenin i hans "testament". Disse dokumenter er et brev fra Nadjesjda Konstantinovna Krupskaja (Lenins hustru) til (Lev Borisovitsj) Kamenjev, som den gang var leder av det politiske byrå, og et personlig brev fra Lenin til Stalin.

Jeg vil nå referere disse dokumentene: [note]

"Lev Borisovitsj!

På grunn av et kort brev som jeg med legenes tillatelse skrev etter Lenins diktat, tillot Stalin seg igår å overfuse meg på en usedvanlig brutal måte. [note]

Dette er ikke min første dag i partiet. I alle disse 30 år har jeg aldri hørt et vondt ord fra noen kamerat. Partiets og Lenins anliggender ligger ikke meg mindre enn Stalin på hjertet. Jeg må i denne tiden pålegge meg den høyeste grad av selvkontroll. Hva man kan, og hva man ikke kan diskutere med Iljitsj, vet jeg bedre enn noen lege, for jeg vet hva som gjør ham nervøs, og hva som ikke gjør det. Og jeg vet det i hvert fall bedre enn Stalin. Jeg henvender meg til deg og til Grigory (Sinovjev) som langt intimere kamerater av V. I. og jeg ber dere om a beskytte meg mot grov innblanding i mitt privatliv og sjofle skjelsord og trusler. Jeg nærer ingen tvil om hva kontrollkommisjorien, som Stalin finner det passende å true meg med, enstemmig ville beslutte. Men jeg har hverken tid eller krefter å kaste bort på tåpelige tretter. Jeg er et levende menneske og mine nerver er på bristepunktet. [note]

N. Krupskaja."

Nadjesjda Konstantinovna skrev dette brev 23. desember 1922. To og en halv måned senere, i mars 1923, skrev Lenin følgende brev til Stalin:

"Til kamerat Stalin:

(Gjenpart til Kamenjev og Sinovjev)

Kjære kamerat Stalin!

Du har tillatt deg å være uforskammet mot min kone i telefonen og gi henne en grov reprimande. Til tross tor at hun fortalte deg at hun var villig til å glemme hva som ble sagt, har likevel Sinovjev og Kamenjev fått høre det av henne. Jeg har ikke tenkt å glemme så lett hva som er gjort meg, og her trenger jeg ikke understreke at jeg regner alt som er gjort mot min kone, som rettet mot meg selv. Jeg her deg derfor tenke alvorlig over om du vil gå med på a trekke dine ord tilbake og be om unnskyldning, eller om du foretrekker at forbindelsen mellom oss skal bli brutt. (Bevegelse i salen).

5. mars 1923."

Din hengivne Lenin. [note]

Kamerater!

Jeg vil ikke gi noen kommentar til disse dokumenter. De taler sitt tydelige språk. Når Stalin kunne opptre slik ennå mens Lenin levde, og det overfor Nadjesjda Konstantinovna Krupskaja, som partiet kjenner så godt og setter sa høyt, både som Lenins gode venn og som en aktiv kjemper for partiets sak helt siden det ble skapt, så kan vi lett tenke oss hvordan Stalin har behandlet andre mennesker. Disse negative trekk utviklet seg stadig, og de siste år fikk de en helt utålelig karakter.

Stalins misbruk av makten

Som de senere begivenheter har vist, var Lenins engstelse berettiget. I den første perioden etter Lenins død tok Stalin ennå hensyn til hans råd, men senere begynte han å overse de alvorlige advarsler han hadde fått fra Vladimir Iljitsj.

Når, vi analyserer Stalins praksis i ledelsen av land og parti, når vi gir oss tid til å tenke over alle hans gjerninger, blir vi overbevist om at Lenins frykt var berettiget. Stalins negative karaktertrekk, som mens Lenin levde bare hadde begynt å vise seg, forvandlet seg i hans siste leveår til et grovt maktmisbruk, som gjorde partiet ubotelig skade.

For å utelukke enhver mulighet for at det som skjedde under Stalin, skal kunne gjenta seg i noen som helst form, må vi se alvorlig på denne sak, og vi må underkaste deri en riktig analyse. Stalin tolererte i det hele tatt ikke kollegialitet i førerskap og arbeid, han grep til brutal vold, ikke bare overfor alle som satte seg i mot ham, men også overfor alt som for hans mistenksomme og despotiske karakter syntes å gå i mot hans oppfatninger.

Stalins metode var ikke overtalelse, forklaringer, tålmodig samarbeid med folk, den var å tvinge sine oppfatninger inn på dem og kreve absolutt underkastelse for sin mening. Enhver som satte seg i mot hans oppfatning og forsøkte å føre bevis tor sitt synspunkt og det riktige i sin holdning var dømt til å fjernes fra del ledende kollektiv og til etterfølgende moralsk og fysisk tilintetgjørelse. Dette gjelder særlig perioden etter den 17. partikongress, da mange framtredende partiledere og menige partiarbeidere, ærlige kamerater, som hadde viet sitt liv til kommunismens sak, falt som offer for Stalins despotisme. [note]

Vi må understreke at partiet hadde utkjempet en alvorlig kamp mot trotskister, høyreelementer og borgerlige nasjonalister, og at det ideologisk hadde avvæpnet alle fiender av leninismen. Denne ideologiske kamp var gjennomført med hell, og resultatet var at partiet var blitt styrket og herdet. Her spilte Stalin en positiv rolle.

Partiet gjennomførte en stor politisk-ideologisk kamp mot dem som innenfor dets egne rekker forfektet anti-leninistiske oppfatninger, mot dem som representerte en politisk kurs som var fiendtlig overfor partiet og sosialismens sak. Det var en bitter og vanskelig kamp, men den var nødvendig, for både Trotski-Sinovjev-blokkens og Bucharin-tilhengernes kurs gikk i virkeligheten i retning av kapitalismens gjeninnførelse og kapitulasjon for verdensbursjoasiet.

La oss et øyeblikk tenke på hva som ville ha hendt i 1928-29 om høyreavvikelsenes politiske kurs hadde seiret hos oss, eller om utviklingen hadde gått i retning av "bomullstøy-industrialisering" eller kulakkenes vei osv. Vi ville ikke hatt noen mektig tungindustri, vi ville ikke hatt kollektivbrukene, vi ville ha befunnet oss avvæpnet og svake i en kapitalistisk omringning. [note]

Dette var grunnen til at partiet førte sin utrettelige ideologiske kamp og gjorde det klart for alle partimedlemmer og de partiløse masser hvilken skade og fare Trotski-opposisjonens og høyre-opportunistenes anti-leninistiske forslag representerte, og det store arbeid med å forklare partilinjen bar frukt. Både trotskistene og høyre-opportunistene ble politisk isolert. Det overveldende flertall av partiet støttet den leninistiske kurs, og partiet ble i stand til å vekke og organisere de arbeidende masser til gjennomføring av den leninistiske partilinjen og oppbygging av sosialismen.

Det er verd å legge merke til at selv under denne opprivende ideologiske kamp mot Trotskis, Sinovjevs og Bucharins tilhengere, ble det ikke brukt ytterliggående tvangsmidler. Kampen ble ført på ideologisk grunnlag. Men endel år senere, da sosialismen i sitt grunnlag var bygd opp i vårt land, da de utbyttende klasser stort sett var likvidert, da den sosiale basis for partifiendtlige politiske bevegelser og grupper var voldsomt innskrenket og partiets ideologiske motstandere forlengst slått politisk, da var det represaliene mot dem begynte.

Undertrykkelsespolitikken begynner

Det var nettopp i denne perioden (1935-1937-1938) at en praksis basert på masserepresalier gjennom statsapparatet ble til, først mot leninismens fiender - trotskister, sinovjevister og bucharinister som for lengst var politisk slått av partiet - og siden etter hvert også mot mange ærlige kommunister, mot de partikadre som hadde båret de tunge byrder under borgerkrigen og i industrialiseringens og kollektiviseringens første og vanskelige år, de som hadde kjempet aktivt mot trotskister og høyreelementer og for den leninistiske partilinjen.

hammer star stalin hammer star krushchev hammer star stalin hammer star

Neste side